Burka og niqab blir forbudt

Stortinget har nylig vedtatt et historisk forbud mot heldekkende plagg i skolen. Plagg som burka og niqab blir nå endelig forbudt å bruke i klasserommene i landets skoler. Dermed har Fremskrittspartiet fått flyttet politikken langt i vår retning.

Faksimile: Harstad Tidende

Fremskrittspartiet har flere ganger fremmet forslag om forbud mot niqab og burka, også lokalt i Harstad og regionalt i Troms fylke. Disse forslagene har kun fått Fremskrittspartiets stemmer, men nå får vi omsider gjennomslag.

Det nasjonale forbudet mot plagg som helt eller delvis dekker ansiktet gjelder faktisk ikke bare i klasserommene, men det gjelder også i barnehager, universiteter og høgskoler, og ordningene etter introduksjonsloven for nyankomne innvandrere.

Jeg skal være den første til å innrømme at selvsagt ville et totalforbud vært enda bedre, men nå har vi lykkes med å dreie lovgivningen et langt steg i vår retning med innføring av et forbud i undervisningssituasjoner.

Arbeiderpartiet, som tidligere har stemt mot våre forslag om totalforbud, forsøker nå å fremstå strengere enn oss ved å foreslå at forbudet også skal gjelde friminutt og i skolegården. Dette er ikke annet enn et politisk spill fra Arbeiderpartiet, og noe det norske folk gjennomskuer.

Dette er ikke et stort og utbredt problem i Harstad, men det handler om være tydelig på hvilket samfunn vi vil ha.

Plaggene som blir rammet av forbudet, som burka og niqab, er plagg som representerer en ukultur og verdier som ikke er ønsket i Norge eller i Harstad.

Harstad kommune som arbeidsgiver bør forby ansatte å bruke plagg som burka og niqab på kommunale arbeidsplasser, slik som skoler, barnehager og sykehjem. Eldre som bor på våre sykehjem skal få slippe å møte et tildekket ansikt der man knapt ser øynene til den som pleier dem!

Hvis Arbeiderpartiet mener at vi ikke går langt nok nå, gir Fremskrittspartiet i Harstad dem mulighet til å stemme for et forbud mot slike plagg på kommunale arbeidsplasser. Jeg har fremmet et representantforslag som nå vil bli utredet av administrasjonen i Harstad.

Norge blir det første nordiske landet og det sjette europeiske land som innfører forbud mot heldekkende plagg som burka og niqab.

Vi sender nå et tydelig signal til resten av verden. Harstad kommune bør gjøre det samme.

Hva mener du? Bør vi få et totalforbud mot burka og niqab i Norge? Si din mening i kommentarfeltet.

Norske medier i unntakstilstand

Norske medier befinner seg i en unntakstilstand der normale pressenormer ser ut til å være forlatt i møte med #metoo. Vil pressen gå tilbake til de klassiske normene og retningslinjene, eller er praksisen - og presseetikken - endret for alltid?

Foto: Fredrik Sandberg/tt (NTB scanpix)

I dag deltar jeg på en konferanse i regi av Norsk redaktørforening med navn «Medieleder 2018». Jeg er invitert for å snakke om mine erfaringer i møte med media i en svært vanskelig og presset situasjon.

Jeg håper at ved å dele noen av mine erfaringer, vil norske redaktører og journalister utvise mer varsomhet i fremtiden.

Jeg mener det for tiden er en unntakstilstand i norske medier. Klassiske normer for identifisering ser ut til å være forlatt, i alle fall i noen redaksjoner. Tilsynelatende er det også en ganske vilkårlig og tilfeldig praksis.

Personer som utsettes for anklager fra noen, blir identifisert av mediene - i motsetning til i kriminalsaker, hvor identifisering sjelden skjer før tiltale eller dom, og heller ikke alltid da.

Jeg stiller spørsmålstegn ved om pressen vil gå tilbake til de klassiske retningslinjer her, eller er praksisen endret for alltid? Det er i så fall et linjeskift med negativt fortegn.

Mitt andre ankepunkt til norske medier, er tolkningsrammen som legges til grunn - eller den grunnleggende forståelse. Altfor mye blir nå forstått i lys av #metoo.

Den som blir anklaget, har vanskelig for å få forståelse for at det (også) kan dreie seg om andre ting, f.eks. maktkamp. Dette er særlig gjeldende i politiske miljøer og frivillige organisasjoner der det i mange tilfeller er intern kamp om tillitsverv og posisjoner.

Siden pressen - redaktører og journalister - bestemmer premissene, begrenses den anklagedes ytringsmuligheter til enkeltdetaljer. Opplysninger som stiller påstandene i et annet lys, er ikke interessant for media.

Det finnes kun én sannhet og én versjon, og alt annet enn er kun forsøk på å bortforklare eller å diskreditere en «varsler».

I programmet «Debatt i P2» 12. mars ble det blant annet diskutert at #metoo nå faktisk kan brukes som en aktiv og bevisst hersketeknikk. Offeret - altså varsleren - gis fullt eierskap til sannheten, og den det varsles mot har i realiteten ingen mulighet til å forsvare seg.

Det neste på min liste, er proporsjonene disse sakene generelt har fått, og i mitt tilfelle spesielt. Skal man skrive like mye og like «hardt og brutalt» om en 23 år gammel ungdomstillitsvalgt, som man gjør om en mangeårig statsråd og nestleder i Norges største parti?

Og for å ta et annet og mer dagsaktuelt eksempel: Er en grisemelding fra en fest hos noen i Senterpartiet den viktigste saken i Norge for tiden?

Jeg finner og grunn til å stille spørsmålstegn ved medias evne til å se på egen bransje og #metoo.

Det er et faktum at statskanalen NRK, som er finansiert av det norske folk gjennom lisens, har mer enn dobbelt så mange #metoo-varslingssaker (19) som mitt eget parti, FrP (9). Det har vært svært begrenset omtale av dette. Det var Aftenposten som først omtalte dette.

Mediene beskytter hverandre, og når det kommer til identifisering av kjente mediepersonligheter som det er varslet mot, er media særdeles varsomme.

Vinklingen norsk media har langt til grunn, stiller jeg også spørsmålstegn ved. Er den anklagede skyldig inntil det motsatte er bevist? Skal pressen være både aktor og dommer i folkedomstolen, eller burde jeg si gapestokken?

Udokumenterte påstander fra langt tilbake kan ødelegge folk. Såkalte #metoo-saker krever ingen bevis, og gjør folk rettsløse.

Jeg synes også det er interessant at det norske folk er svært skeptisk til #metoo. Det kommer frem i en landsomfattende spørreundersøkelse gjort av YouGov på oppdrag av Nettavisen og Amedia. Svært få sier at man ikke støtter kampanjen. Likevel svarer godt over halvparten av de spurte at man har betenkeligheter med kampanjen.

Her er noen av tilbakemeldingene i undersøkelsen:

  • Tror en del saker kommer ut av proporsjoner.
  • Viktige rettssikkerhetsprinsipper blir ikke ivaretatt. Folk mister sitt gode navn og rykte og jobben sin basert på føleri og hekseprosesser.
  •  Det skilles i for liten grad mellom alvorlige og ikke like alvorlige trakasseringer, og bare sosial kløning.

Dette er kritikk og skepsis jeg slutter meg til. Jeg mener medienes fremstilling av varslingssaker, som i all hovedsak har vært knyttet til de politiske partiene, har vært med på å undergrave mye av det som er det viktige med #metoo-kampanjen.

Jeg håper pressen tar seg sammen, kommer ut av #metoo-tåka og begynner å utvise litt sunn skepsis og tar inn over seg innholdet i sin egen presseetiske guide, Vær-varsom-plakaten - også i såkalte #metoo-saker.

Det skal bli spennende å se hvordan norsker medier jobber videre med disse problemstillingene i fremtiden.

Hva mener du? Har #metoo-kampanjen gått for langt?

Innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn

Endelig har vi fått tallene ingen ville utarbeide for Fremskrittspartiet, og konklusjonen er utvetydig: innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn flest.

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

I lang tid har alle visst at innvandrere har vært overrepresentert på kriminalitetsstatistikkene i Norge, men i lang tid har det så å si vært umulig å få Statistisk sentralbyrå (SSB) til å lage statistikk som dokumenterer dette. Nylig avgåtte SSB-direktør Christine Meyer var sentral i denne motviljen til å få fakta på bordet.

Det er et absolutt minstekrav til alle som ønsker å gjøre Norge til sitt nye hjemland, at man forholder seg til norsk lov. Mennesker som kommer hit som flyktninger, asylsøkere og som familiegjenforente til disse, får alt fra det norske samfunnet. Det finnes ingen andre land i verden som samlet sett har bedre velferdsordninger for asylsøkere og flyktninger.

Innvandrere burde være underrepresentert, ikke overrepresentert. At de er overrepresentert tyder på en total mangel på respekt for samfunnet man skal være en del av, og en enorm utakknemlighet for alt de har fått finansiert av norske skattebetalere.

Det er spesielt urovekkende at norskfødte barn av innvandrere er mer kriminelle enn førstegangsinnvandrere. Det er første gang det er bevist i Norge. Dette viser med all tydelighet at integreringen svikter fundamentalt. Å hevde noe annet, er et forsøk på å lure det norske folk.

Vi har tidligere fått vite at i land som Danmark og Sverige har barna til innvandrere vært overrepresentert, men nå er det også slått fast at dette er tilfellet i Norge. Det betyr med andre ord at til tross for at vi har en lagt mer åpen debatt om utfordringene knyttet til - spesielt - ikke-vestlig innvandring, så er ikke resultatene våre vesentlig bedre.

Blant landene som peker seg ut som verstingene i statistikken, finner vi land som Kosovo, Afghanistan, Irak, Somalia og Iran. Fellestrekket til disse landene er blant annet at islam er den dominerende religionen. Religion har historisk sett vært en av de viktigste, om ikke den viktigste, påvirkningsfaktoren for et land eller områdes kultur. Kultur har faktisk noe å si i denne sammenheng.

Innvandrere med bakgrunn fra Afrika og Asia er kraftig overrepresentert sammenlignet med andre grupper. Eksempelvis er personer vesteuropeiske og nordamerikanske land underrepresentert. Det underbygger påstanden min om at kultur har noe å si.

Det er ikke sånn at innvandrere er overrepresentert som kriminelle i Norge fordi de er innvandrere, men det er åpenbart at hvilken kulturell bakgrunn man kommer fra har noe å si.

De neste dagene kommer garantert de såkalte ekspertene og forståsegpåerne til å relativisere dette. Den sannsynlige forklaringen vil nok være at dette er vår feil, altså det norske samfunnet.

Rapporten fra SSB viser hvorfor innvandringspolitikken er viktigst: skal vi opprettholde et stabilt samfunn i Norge, med trygghet i hverdagen for folk flest og respekt for lov og orden, må innvandringen fra ikke-vestlige land begrenses til et absolutt minimum.

Hva mener du? Var det på tide at vi fikk fakta på bordet?

Terrorister bærer ikke blomster

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mener norsk politi bør bære våpen for å kunne stanse radikale islamistiske terrorister raskere. Fremdeles nekter flertallet på Stortinget å ta realitetene inn over seg. Det kan de komme til angre på.

Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Onsdag kom nyheten om at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mener at norsk politi bør bære våpen for å kunne stanse radikale islamistiske terrorister raskere.

Sjefen for PST, Benedicte Bjørnland, uttalte til VG at: «De senere årene har vi sett en endring i «modus operandi», operasjonsmønsteret, til jihadistiske terrorister som har forøvet terror på europeisk jord.»

Uttalelsen fra PST og Bjørnland fremstår som rimelig åpenbare for enhver som har fulgt med i nyhetsbildet de siste to-tre årene. Vi har sett makabre terrorhandlinger rettet mot myke mål, og med bruk av svært enkle virkemidler, slik som lastebiler, kniver og skytevåpen.

Til tross for dette, blånekter flertallet på Stortinget å se realitetene i hvitøyet. Naiviteten som utvises av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, SV, MDG og Rødt er med på å sette norske borgeres liv direkte i fare. Klarer disse partiene å leve med det ansvaret det innebærer?

Jeg skulle gjerne ønske at vi slapp å foreta slike grep som å bevæpne politiet vårt. Norge har i svært lang tid vært en trygg oase, der bevæpnet politi i gatene og islamistiske terrorangrep har kun vært noe vi har sett på TV.

Jeg anerkjenner fullt og helt det ubehaget mange kjenner på når man ser politi med våpen synlig og tilgjengelig ? jeg kjenner på det samme selv. Likevel kan ikke dette være avgjørende i debatten, men behovet for raskt å kunne stoppe en pågående terroraksjon. Vi har selv erfart på smerteligst mulig måte hvordan manglende beredskap har ført til økte tap av menneskeliv.

Det kan ikke være slik at politiet for eksempel må løpe til en bil for å låse ut et våpen, kle på seg våpenet, for så å løpe tilbake til den handlingen som er i ferd med å utøves. Antallet sterkt skadde og drepte kan øke dramatisk på den lille tiden. Det kan ikke det norske folk godta!

Det er på tide å erkjenne at verden rundt oss har forandret seg drastisk, selv bare de siste få årene. Det krever også at norske politikere realitetsorienterer seg og legger bort naiviteten.

Denne bevæpningsfornektelsen vi ser utspille seg, er direkte farlig for landets innbyggere. Fremskrittspartiet har fremmet forslag i Stortinget om generell bevæpning tidligere, og vi er beredt på å gjøre det igjen. Justisminister Per-Willy Amundsen er også tindrende klar i denne saken.

Nå er det på tide at stortingsflertallet våkner opp fra sin tornerosesøvn, får ut fingeren og gir politiet de verktøyene de ber om for å beskytte det norske folk og seg selv før det mest utenkelige skjer i Norge.

Hva mener du? Mener du at vi trenger generell bevæpning av politiet i Norge, og at Stortinget må våkne opp? Si din mening i kommentarfeltet!

De som frykter sannheten

Forskningsleder Erling Holmøy i SSB blir degradert for å fortelle sannheten. Dette gjør at SSB ødelegger tilliten til sitt eget arbeid. Innvandringsliberalernes kamp mot sannheten vil åpenbart ingen ende ta.

Foto: NTB scanpix

Statistisk sentralbyrå (SSB) har i lang tid vært den fremste leverandøren av objektiv fakta, men med sine siste krumspring forsvinner nesten tilliten som dugg for solen.

Det har gått altfor langt når det norske folk og stortingspolitikere ikke lenger har tillit til SSBs arbeid. Det fremstår som om at forskere som finner «feil» fakta, og som avdekker ubehagelige sannheter, blir degradert.

Det heter seg at Holmøys degradering skyldes manglende publisering i «internasjonalt anerkjente tidsskrifter». Selvsagt er ikke norske forhold det mest interessante i internasjonale tidsskrifter, men hva er nå egentlig byråets oppgave; internasjonal prestisje, eller nasjonal leverandør av fakta? Som akademia ellers, har Statistisk Sentralbyrå nå begynt å se seg blind på internasjonal anerkjennelse. Forskere sikler etter de største internasjonale tidsskriftene, som kun leses (unntaksvis) av andre akademikere, fremfor å formidle kunnskapen nasjonalt.

Arbeidet til Erling Holmøy har vært helt avgjørende for å få debatten om konsekvensene av masseinnvandringen til Norge til å være basert på fakta fremfor følelser og synsing.

Hans arbeid har vist de reelle kostnadene ved ikke-vestlig innvandring. Dette gjorde han selvskrevet i Brochmann II-utvalget som blant annet pekte på at den norske velferdsmodellen er sårbar overfor høy innvandring av mennesker det dårlige utsikter for høy arbeidsdeltagelse.

Frem til 2013 levde politikere på venstresiden i en fantasi om at innvandring generelt, og ikke-vestlig innvandring spesielt, faktisk var lønnsomt(!) for Norge. Fremskrittspartiet hevdet hele tiden at dette var den største livsløgnen sosialistene fortalte seg selv, men venstresidens vrangforestillinger førte til ukontrollert innvandring. I mellomtiden ble integreringsproblemene stadig større, og for første gang i historien fikk vi åpenbar segregering i landets hovedstad.

Holmøys arbeid stakk hull på boblen til innvandringsliberalerne og asylaktivistene. Påstanden om at ikke-vestlig innvandring var lønnsomt ble ettertrykkelig motbevist, og er i dag et ubestridelig faktum.

Beregningene som ble gjort den gang, viste at hver ikke-vestlig innvandrer hadde en gjennomsnittlig kostnad på 4,1 millioner kroner i fremtidige forpliktelser for samfunnet. I dag er dette beløpet på om lag 4,5 millioner i 2016-kroner. Og i dette regnestykket er ikke de umiddelbare integreringskostnadene medregnet. Innvandringsregnskapet slo ned som en bombe. Det blir svimlende summer når vi vet antallet ikke-vestlige innvandrere har økt dramatisk.

Siden den gang har Holmøy fortsatt arbeidet sitt, og bidratt i ekspertutvalg. Disse viktige bidragene er tydeligvis ikke godt nok for SSBs nye direktør, Christine Meyer. Hun er gift med tidligere Høyre-statsråd, Victor Norman, som i 2015 tok til orde for at Norge burde ta imot 100.000 syrere. Holmøy anslo den gang at prislappen på Normans galskap ville være på om lag 750 milliarder. SSB har åpenbart fått en tydelig innvandringsliberal slagside.

Degraderingen av Holmøy får de fleste til å stille spørsmål om vi i det hele tatt kan stole på SSB. Folk flest begynner å tvile på om de evner å levere objektiv fakta om alle forhold i Norge.

Direktør Meyer blir nå drevet fra skanse til skanse. VG avslørte nylig at Meyer har trenert utgivelsen av en ny kritisk gjennomgang av kostnadene ved innvandring. Det er ikke akkurat tillitsvekkende.

Det haster for SSB å rette opp i denne åpenbare feilen. De er i ferd med å skusle bort posisjonen sin som den ubestridte ledende kilden til fakta i Norge. Skaden er i ferd med å bli uopprettelig.

Direktøren må stoppe innvandringsliberalernes kamp mot sannheten!

Har det norske folk krav på å vite de kostnadene ved innvandring? Har du satt pris på Holmøys bidrag til norsk samfunnsdebatt? Si din mening i kommentarfeltet!

Et Europa vi kan tro på

Folk flest begynner å miste hjemfølelsen. Man mister tradisjonene sine. Verdiene våre er under stadig nye angrep. Vi mister tryggheten vår. Den politiske eliten gjør ikke noe med disse stadig voksende bekymringene til vanlige folk.

Jeg ble invitert til å holde et innlegg om demokratiets fremtid i en globalisert verden hos Europabevegelsen. Eller, skal jeg si den såkalte Europabevegelsen? Europabevegelsen har som overordnet mål å få Norge inn i EU, og er blind for enhver kritikk. Deres Europa er et falskt Europa.

 Jeg drømmer om et samarbeidende Europa, men til forskjell fra Europabevegelsen, drømmer jeg om et Europa av selvstendige stater. Derfor sier jeg ja til handel og nei til EU. Under bildet kan du finne innlegget jeg holdt. Du kan være uenig med meg i flere saker, men det er ikke til å komme unna at de aller fleste kjenner seg igjen i en eller flere av punktene jeg listet opp, men hos Europabevegelsen var det lite applaus å spore etter innlegget. Det jeg hadde gjort, er i deres øyne en dødssynd: jeg hadde sagt at keiseren var naken.

Et Europa vi kan tro på

Europa tilhører oss, og vi tilhører Europa. Disse landene er våre hjem; vi har ingen andre. Årsakene til at vi holder Europa kjært, overskrider vår evne til å forklare eller rettferdiggjøre vår lojalitet til vårt hjem.

Det handler om felles historier. Det handler om vanlige ting; stunder av glede og smerte. Det handler om opplevelser av forsoning, som inspirerer oss, og løftet om en felles fremtid.

Landskapet rundt oss og hendelser blir belastet med spesiell betydning - for oss, men ikke for andre. Hjemme er et sted hvor ting er kjent, og hvor vi blir anerkjent. Dette er det virkelige Europa.

Noen mener at det demokratiet i Europa har gått i en mer negativ retning og er mer skjørt i dag enn det har vært tidligere. Jeg er enig i det, men utviklingen de siste to årene har gitt meg grunn til å håpe, og grunn til å tro at demokratiet i Europa går en lys fremtid i møte.

For i lang tid har Europa vært truet av en falsk forståelse av seg selv og hva Europa er. Europa er ikke EU. Europa er ikke kommisjonen, parlamentet og domstolene. Europa er et fellesskap av selvstendige nasjonalstater, som lever side om side i vennskap og som allierte. Vi handler med hverandre, vi samarbeider med hverandre og vi beskytter hverandre.

I land etter land gjør nå vanlige folk opprør mot de politiske elitene og deres mangel på forståelse for deres hverdag.

Folk flest over hele kontinentet er lei av å stemme på et parti som lover å utgjøre en forskjell, men i stedet for å forandre, så ender man opp med mer av det samme. Folk flest - fra ytterste venstre til ytterste høyre - er lei av å stemme for en streng innvandringspolitikk, men så får man mer innvandring, og vice versa.

Folk har våknet opp og sier til de politiske elitene: Vi vil ha landet vårt tilbake, vi vil ha tilbake råderetten over ressursene, vi vil ha tilbake grensene våre og vi vil være en uavhengig nasjonalstat.

Jeg er motstander av EU og overnasjonal styring av nasjonalstaten.

EU har forlatt sitt viktigste prosjekt: å være et frihandelsfellesskap. I dag minner EU mye mer om en politisk union enn noe annet. Det vil ikke folk flest ha i Europa, og det vil vi heller ikke ha i Norge. Vi vil styre oss selv, men handle med våre venner og allierte i Europa.

Skal demokratiet ha en lys fremtid, vil det kreve at den politiske eliten tar innover seg at folk er lei av å bli fortalt hva de skal gjøre, og alt de må ofre, for å få en bedre økonomisk fremtid - uten at denne fremtiden noen sinne blir levert.

Folk flest har heller ikke fått den tryggheten de fortjener. De aller fleste land i Europa har opplevd blodige terrorangrep de siste årene, hvor flere hundretalls er drept og skadet.

Alle disse tingene gjør at folk flest begynner å miste hjemfølelsen. Vi mister tradisjonene våre. Verdiene våre er under stadig nye angrep. Vi mister tryggheten vår. Og vi har en politisk elite som ikke gjør noe med disse stadig voksende bekymringene.

Derfor avviser jeg påstanden om at det ikke er noe ansvarlig alternativ til dagens EU.

Derfor forsvarer jeg det ekte Europa - et kontinent som består av selvstendige nasjonalstater. Nasjonalstaten er det fremste kjennemerket til Europa.

Som europeere deler vi en felles arv, og denne arven ber oss om å leve sammen i fred som et Europa av nasjoner, ikke som De forente europeiske stater.

La oss fornye nasjonal suverenitet og ta et felles politisk ansvar for Europas fremtid.

Det er et Europa vi kan tro på.

Hva mener du? Er Europa bedre med eller uten EU? Si din mening i kommentarfeltet!

Hvor mange er nok?

Hele tiden er det noen som mener at Norge ikke tar imot nok flyktninger og asylsøkere. Sist ut i rekken er Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU. Hvor mange er nok? Blir dere aldri fornøyd?

Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

FrP/Høyre-regjeringen har i forslaget til statsbudsjett for 2018 foreslått å redusere mottaket av kvoteflyktninger til 1.120. Dette er en helt naturlig nedjustering etter at Norge de siste årene har tatt imot ekstraordinært mange.

Nye tall viser at Norge har gitt opphold til 80.000 innvandrere de siste årene, enten som asylsøkere, kvoteflyktninger eller gjennom familiegjenforening. Vi har altså tatt imot flere innvandrere på kort tid enn antall innbyggere i Tromsø, Nord-Norges største by. Det er et voldsomt høyt tall. Vi har mer enn nok med å integrere de som allerede befinner seg i Norge, og det er der innsatsen nå må rettes ? ikke fylle på med enda flere som skal integreres.

Unge Høyres nestleder, Sandra Bruflot, mener at når antall asylsøkere går ned som det gjør nå, bør antall kvoteflyktninger i stedet gå opp. Sammen med KrFU og Unge Venstre tar Unge Høyre et initiativ for å kreve at regjeringen tredobler antallet kvoteflyktninger, slik at det fortsatt ligger på nivået som det har gjort de siste årene. Dette er toppen av uansvarlighet fra de såkalte «ansvarlige» ungdomspartiene.

Dette er helt uaktuelt. Norge gjør nok, og har gjort mye mer enn vi strengt tatt burde. Norge gjør mer enn de aller, aller fleste andre land. Norge tar mer ansvar i Europa enn flere EU-land. Norge tar sitt ansvar, og har alltid tatt sitt ansvar. Likevel forstår tydeligvis ikke Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU at Norge noen ganger må si nok.

De samme partiene, med sine respektive ledere og nestleder; Ida Lindtveit (KrFU), Tord Hustveit (UV) og Sandra Bruflot (UH), har i lang tid vært veldig opptatt av velferdsstatens bærekraft. Det gjelder tydeligvis kun i spørsmål som handler om velferdsordningene til det norske folk. Da er de helt uten skrupler. Ansvarligheten, og bekymringene på vegne av velferdsstaten, er helt åpenbart avglemt i spørsmål om innvandring. Det er svært alvorlig.

Jeg er bekymret for bærekraften til velferdsstaten. Derfor er jeg med i Fremskrittspartiet og jeg er tilhenger av en svært streng innvandringspolitikk. Dessverre gjør Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU alt de kan for å sette enda mer på spill med sin totalt uansvarlige innvandringspolitikk.

Disse ungdomspartiene beviser en gang for alle at det kun er Fremskrittspartiet som har en streng innvandringspolitikk. Høyre prøver hele tiden å fremstå som strenge, men er i realiteten like naive og uansvarlige som resten av partiene. Jeg trodde ærlig talt vi hadde skjønt at vi ikke ukritisk kan øke antallet innvandrere ut i det uendelige.

Fremskrittspartiet i regjering har klart å begrense tilstrømmingen til Norge. Høyre har hatt berøringsangst, og de gangene de faktisk snakker om innvandring, er det vanskelig å si hva de egentlig mener: Frølich og Co brunbeiser det viktige arbeidet til Human Rights Service, eller som nå; Bruflot som mener mange ikke er nok.

Jeg tør ikke forestille meg konsekvensene om ikke FrP hadde vært tydelige i regjering fra dag én om at en drastisk nedgang i tilstrømmingen til Norge ikke bare er fornuftig, men helt nødvendig.

Når det kommer til innvandring, er det tilsynelatende kun en ting som er nok for Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU: mer. 

Hva mener du om utspillet til disse ungdomspartiene? Bør Norge ta imot enda flere innvandrere slik Unge Høyre foreslår?

 

Norge trenger HRS og Hege Storhaug

Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug har vært huggestabben for innvandringsliberale, asylaktivister og politiske korrekte i flere år. De mottar om lag 1,8 millioner kroner i årlig støtte. Det er en liten pris å betale for et arbeid staten ikke tør eller vil gjøre selv. Jeg mener Norge trenger Human Rights Service og Hege Storhaug.

Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

Som det eneste korrektivet til et samlet skattebetalerfinansiert organisasjons-Norge, som utelukkende er positiv til den voldsomme asylinnvandringen til Norge, er det ikke rart at noen til enhver tid finner et eller annet for å hakke på arbeidsmetodene til HRS og hva de bidrar med i samfunnsdebatten.

Norge bruker flerfoldige milliarder hvert år på integrering av innvandrere. I underkant av 20 milliarder svies av på integrering og «mangfold» i statsbudsjettet. Man bruker også over 20 millioner kroner til «nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet», som 16 ulike organisasjoner henter tilskudd fra i stort monn. Deriblant Antirasistisk senter (ARS) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Det er kun én organisasjon som tilfører offentligheten et annet syn enn at alt går veldig bra med integreringen i Norge, og at det uansvarlige omfanget på asylinnvandringen til landet vårt er helt uproblematisk. Dette er altså Human Rights Service.

Human Rights Service har i flere år bidratt med en helt nødvendig kritikk av innvandrings- og integreringspolitikken. De har bidratt til å kartlegge kostnadene av ikke-vestlig innvandring til Norge, og de mange uheldige konsekvensene den naive og snillistiske integreringspolitikken har medført. Dette arbeidet burde hylles.

Tidligere var kritikerne til HRS i hovedsak ansatte i asylindustrien og blant asylaktivistene i NOAS (som konkurrerer om midler fra samme pott), men det nye er at også partiet Høyre nå tar til orde for å kutte støtten.

Høyre, som hevder å være for en streng innvandringspolitikk, holder seg for nesen hver gang HRS hever stemmen i offentligheten. Dette kommer tydelig frem i et innlegg som stortingsrepresentantene Peter Christian Frølich og Kristian Tonning Riise (også Unge Høyre-leder) skrev i Aftenposten. Den samme Frølich er også svært høy og mørk i sine uttalelser om æresrelatert vold og sosial kontroll i Dagbladet, som seg hør og bør. Man skulle likevel trodd at Frølich hadde lest talepunktene til Fremskrittspartiet før han uttalte seg.

Høyre har lenge vært feige i innvandringsdebatten. Partiet har lidd av berøringsangst, spesielt i møte med ukulturer som muslimsk innvandring har tatt med seg til Norge. Det er jo nettopp på disse områdene; sosial kontroll, æresrelatert vold og kjønnslemlestelse, at arbeidet til Human Rights Service har vært spesielt viktig.

Hadde det ikke vært for ureddheten til Human Rights Service, og kanskje spesielt Hege Storhaug, ville Frølich - og mange andre - ikke turt å være like hard i klypa. Om han i det hele tatt hadde turt å si noe som helst.

Human Rights Service og Storhaug har vært en brøyteplog og døråpner i integreringsdebatten, og som nasjon burde vi være dem evig takknemlig. De har gjort det mye lettere for alle andre som har kommet etter dem. Derfor støtter jeg dem i deres arbeid. Jeg er glad for Fremskrittspartiet kommer til å jobbe for at de fortsatt skal få statsstøtte så lenge andre organisasjoner på samme felt får støtte.

Hva mener du? Trenger vi stemmer som Human Rights Service og Hege Storhaug i innvandringsdebatten i Norge? Si din mening i kommentarfeltet!

Norske myndigheter aksepterer flerkoneri

Flerkoneri er en ukultur som absolutt ikke er velkommen i Norge. Denne skikken er i aller høyeste grad i strid med våre verdier. Derfor er det en skandale at norske myndigheter ser mellom fingrene på dette i utlandet. Skandalen blir enda større når barna fødes med norsk statsborgerskap, og dermed fri tilgang til landet vårt og norske velferdsytelser. Lider politikerne våre av kronisk berøringsangst?

Foto: Yay Images

I forrige uke kunne det norske folk lese i media at tusenvis av mennesker i utlandet kan få opphold i Norge og full tilgang til norske velferdsytelser. Dette er en direkte konsekvens av at norske utlendingsmyndigheter aksepterer flerkoneri, all den tid ekteskapene er inngått i utlandet, og disse ektefellene oppholder seg i de samme landene.

La oss være ærlig om hvilken gruppe dette handler om: muslimske menn i Norge med en eller flere koner i utlandet - i tillegg til en i Norge.

Barna som de norske, muslimske mennene får med sine opptil flere koner i utlandet, blir automatisk norske statsborgere. Det vil si at de har full tilgang til Norge, og trenger ikke oppholdstillatelse for å komme hit. Dette er til tross for at de aldri tidligere har satt sine ben på norsk jord, og har så å si ingen tilknytning til Norge - foruten deres norske far, som med viten og vilje bryter loven.

Men ikke nok med det, det blir verre: mødrene deres, altså mannens ulovlige koner, vil også kunne ha krav på familiegjenforening i Norge med bakgrunn i at deres barn er norske statsborgere. Ikke bare undergraver dette våre verdier; det undergraver også bærekraften til den norske velferdsmodellen.

Hvor lang tid går det før vi får flere tilsvarende eksempler i Norge, som vi nylig var vitne til i Sverige; at en kommune bruker 16 millioner kroner på tre leiligheter til en manns tre koner og 16 barn?

Dette er ikke bare prinsipielt galt, men er også med på å ødelegge tilliten folk flest har til systemet.

Flerkoneri er en ukultur, som er forbudt i Norge. Derfor er det et stort paradoks at norske myndigheter i realiteten aksepterer lovbruddene disse muslimske mennene begår i utlandet. Jeg mener dette er et av de verste eksemplene på norske myndigheters berøringsangst og unnfallenhet i møte med ukulturer fra andre land.

Dette er åpenbart et smutthull i loven, som noen kan finne på å utnytte. Jeg legger til grunn at det har skjer allerede. Derfor er det viktig at dette smutthullet umiddelbart tettes, og at regelverket strammes inn. Praksisen som norske myndigheter har lagt seg på, er et tydelig bevis på den grenseløse politiske korrektheten. Det er i realiteten en fallitterklæring.

All fornuft tilser at det må settes en stopper for denne ukulturen umiddelbart. Vi kan ikke fortsette å gjøre knefall for enhver skikk og tradisjon som er uforenlig med vår kultur og våre verdier.

Hva mener du? Er det slik vi vil ha det i Norge? Si din mening i kommentarfeltet!

Velkommen etter

Det er ikke lenge siden Angela Merkel åpnet Tysklands grenser for en million migranter, men det føles lenge siden. På de to årene siden høsten 2015 har Europa fått servert en dyrekjøpt lærdom. Innvandringen må stanses. Dette klare budskap ljomer nå inn i Merkels ører etter det tyske valget i helgen. Det er ikke et budskap om «Wilkommenskultur», det er snarere et «Velkommen etter».

Foto: John Macdougall (AFP / NTB scanpix)

31. august 2015: Angela Merkel erklærte «Vi kan gjøre det!» («Wir schaffen das»), med henvisning til ansamlingene av asylsøkere ved Europas yttergrenser. Tyskland skulle lede an og åpne sine grenser for disse. Mantraet ble kampropet til de etablerte tyske politikere, og så lenge Europa gjorde som Tyskland, ville alt ordne seg. Med «Wilkommenskultur» som merkevare skulle ikke Tyskland bare bruke sin styrke for å avhjelpe resten av Europa, flyktningene skulle visst nok bidra til enda sterkere vekst i den tyske økonomi.

Minnes du avisartiklene fra høsten 2015? Den liberale pressen skrøt av utdanningsnivået i Syria, og hvordan syriske flyktninger uproblematisk ville bli en del av både arbeidsmarked og samfunnet for øvrig. Den beste dommen av disse uttalelsene er hvor mange som gjentar det i dag: ingen.

For Europa har våknet. Folket lar seg ikke lenger lure, og da stemmer de naturligvis ikke lenger på politikerne som lurer dem,  Alle valgresultat og målinger peker i en retning: innvandringen er ikke bærekraftig. De hundretusenvis av asylsøkere kan ikke sømløst integreres. De bidrar ikke til økonomisk oppsving ? snarere det motsatte. De kaller ikke vestlige verdier sine egne. Altfor mange opponerer aktivt og ulovlig, og er i verste fall fare for sikkerhet og samfunn.

Det har Merkel og resten av hennes parti vært for blind til å se. Den naturlige respons for alle når de politiske partiene ikke lenger representerer velgernes syn, er å bytte parti. I Tyskland falt valget på Alternative für Deutschland (AfD). Det er ikke tvil om at det først og fremst er deres strenge holdning til innvandring som har ført partiet fra sped oppstart i 2013, til nesten 13 prosents oppslutning i helgens valg.

Som så mange andre europeiske land før, har Tyskland nå fått et rendyrket innvandringskritisk parti. Det er bra dersom det fører til at Angela Merkel og de etablerte partiene tar folks bekymringer på alvor; at innvandringen er for høy, og en gang for alle skrinlegger fantasiene om «Wilkommenskultur».

Likevel er behandlingen AfD nå får av den etablerte pressen et vant syn. Til tross for at man er vesentlig forskjellig som parti, har Fremskrittspartiet i Norge, Sverigedemokraterna i Sverige og Le Pen i Frankrike, alle blitt brunbeiset med karakteristikker som «rasisme» og «nazi-flørting» på grunn av innvandringskritikk.

Innvandringskritiske partier er stadig mer populære i hele Europa. Det er blitt et felleseuropeisk fenomen, som skremmer de etablissementet og den liberale pressen. Det skremmer de så mye at de har gitt fenomenet et skremmenavn: «populisme». Trass i sine beste forsøk, var det ingen som klarte å skremme folk fra å stemme Fremskrittspartiet. Eller Sverigedemokraterna. Eller Le Pen. Og nå også med Alternative für Deutschland.

Jeg har tidligere advart mot å lytte for mye til politiske kommentatorer. Jeg gjentar dette budet i denne omgang. Det finnes allerede de som skal forklare det tyske valget ut fra at nazismen nærmest har gjenoppstått i Tyskland. Som understreket forrige gang, er kommentatorene hele tiden ute etter å skape den største overskriften som mulig. Men det er bare vås. Resultatet handler kun om en ting: innvandring.

Fra det tyske valget drar vi også kjensel på et annet moment fra tidligere valg i Europa: Når det går slik den liberale pressen - meningsdannerne - og de etablerte vil, kalles det demokrati. Når det ikke gjør det, kaller de det populisme.

 

Forsvarsevnen ofres på likestillingens alter

Hæren har besluttet å senke kravet i «kampløypa» med ett minutt for at flere kvinner skal klare kravet for bli «godkjent hærsoldat». Det er ikke likestilling som vinner kriger, men våre soldaters utholdenhet og operative evne. Ofrer vi forsvarsevnen på likestillingens alter?

Foto: Lise Åserud (NTB scanpix)

I 2013 vedtok Stortinget å gjøre verneplikten i Norge allmenn. Som eneste NATO-land har Norge i dag verneplikt både for menn og kvinner. Men hvor langt kan man gå før forventningen, eller kanskje jeg burde si kravet, til å få flere kvinner inn i Forsvaret rett og slett går på forsvarsevnen løs?

Å være soldat er hardt, og man skal gjennom svært tøffe og vanskelige prøvelser; fysiske så vel som psykiske. Å være soldat er ikke for alle. Ifølge artikkelen som er publisert av Forsvarets forum, har Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gjennomført en studie av 1997-kullet, som var det første kullet med kjønnsnøytral verneplikt. 1 av 5 kvinner oppfyller ikke minstekravet til kondisjon, styrke eller allment evnenivå. For mennene var det tilsvarende tallet kun 1 av 50. Studien bekrefter at kvinnene sliter fysisk. Forutsigbart nok, vil jeg si. Det er allment kjent at kvinner ikke har de samme fysiske forutsetninger som menn.

Man skulle tro at Forsvarets klare og tydelige melding ville vært: har man ikke de nødvendige fysiske ferdighetene, ja da er tjenestegjøring i Hæren ikke det rette for disse.

I stedet velger Forsvaret å senke kravene for at flere kvinner skal bestå testen. Det viser at kritikerne av kjønnsnøytral verneplikt har fått rett. Drømmen om full likestilling går på forsvarsevnen løs.

Mine kilder i Forsvaret antyder at den aktuelle testen som man reduserer kravene til, kanskje i utgangspunktet hadde for høye krav - både for menn og kvinner. Da er det i utgangspunktet uproblematisk å endre på kravene, men når begrunnelsen er at flere kvinner skal bestå testen, er det rett og slett komisk. Jeg vil også gå så langt som å si at det er farlig, og skadelig for forsvarsevnen.

Ifølge artikkelen, mener Trond Sverre Mostue, testutvikler ved Hærens våpenskole, at «det prinsipielt er galt å senke lista, fordi krigens krav ikke endrer seg.» Jeg kunne ikke blitt mer enig. Derfor er det et paradoks at Forsvaret - med Mostue i spissen - likevel velger å redusere kravene. Krigens krav endrer seg ikke, derfor Forsvaret snu før det er for sent.

Jeg er stolt av alle som tjenestegjør i Forsvaret, og som i ytterste konsekvens er villig til å ofre sitt liv for å forsvare landet vårt mot enhver ytre fiende. Men likestilling vinner ikke kriger. Våre motstandere i en eventuell væpnet konflikt skjelver ikke i buksene av vår likestilte hær. Operativ evne bør være det fremste kriterium, ikke likestilling. Derfor forventer jeg at Forsvaret stiller de samme strenge kravene til både menn og kvinner.

Ikke rør Sylvi Listhaug!

Fremskrittspartiet er heldig som har svært dyktige statsråder og frontfigurer. Det som kjennetegner disse, er at de er klar, tydelig og handlekraftig. Et av de aller beste kortene partiet har, er uomtvistelig innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Min klare advarsel til Venstre, og alle andre som måtte tenke tanken: Ikke rør Sylvi Listhaug!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Fremskrittspartiet/Bjørn Inge Bergestuen

I etterkant av at den ikke-sosialistiske siden, med Fremskrittspartiet og Høyre i føringen, vant årets stortingsvalg, har det blitt debattert høyt og lavt om hvem som skal bekle de ulike posisjonene som statsråd i regjeringen. Personlig er jeg av den oppfatning av at regjeringen burde fortsette akkurat som den er nå.

Det tok ikke lang tid fra resultatet forelå, til de første spekulasjonene begynte. Selvfølgelig handlet det meste om Sylvi Listhaug (og Per-Willy Amundsen), som jo også var tilfellet i valgkampen for øvrig. Det har blitt spekulert i at innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug må ofres på det borgerlige samarbeidets alter, og det utelukkende for å tilfredsstille Venstre og Kristelig Folkeparti.

Sylvi Listhaug er utrolig viktig for Fremskrittspartiet og for partiets velgere. Men hva er det Fremskrittspartiets velgere liker så godt med Sylvi? Først og fremst er det ærligheten hennes, og evnen til å snakke klart og tydelig, men samtidig rolig. Dette gjør at de aller fleste forstår og får med seg hva hun mener.

Det er også utrolig befriende å ha en så markert politiker, som er modig nok til å si det alle tenker, men som man kanskje ikke tør å si høyt selv. Sylvi Listhaug snakker på vegne av den tause majoritet. Hun kaller en spade for en spade, og hun tør å ta de tøffe debattene der andre tier.

En annen kvalitet Listhaug besitter, er måten hun møter kritikk og hets på: rakrygget og bestandig smilende. Det er noe de aller fleste beundrer henne for. Det koster noe å stå i stormen støtt og stadig, men Listhaug har absolutt ingenting å beklage; hun sier bare det som er sant, og hun fremfører Fremskrittspartiet og regjeringens politikk.

Sist det ble tatt opp en meningsmåling, fremkom det at 55 prosent av det norske folk mener Sylvi Listhaug gjør en god jobb. Det betyr at måten Listhaug jobber og snakker på har appell langt utenfor Fremskrittspartiets velgere. Mange hundre tusen velgere som stemmer på Høyre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, liker måten Listhaug møter alle utfordringer uredd, og med et klart og tydelig språk.

Så hvem er egentlig Venstre og Kristelig Folkeparti til å kreve at Sylvi Listhaug må bort fra den viktige posten som innvandrings- og integreringsminister? To parti som så vidt klarte å holde seg over sperregrensen? Interessant nok, viser anslag fra TV2-ekspert Terje Sørensen, at KrF avga over 40.000 stemmer til henholdsvis Fremskrittspartiet og Høyre. Venstre overlevde nesten utelukkende på bakgrunn av taktisk stemmegivning fra Høyre-velgere i Oslo. Det er altså ikke noe folkekrav om at Listhaug skal byttes ut. Derfor anbefaler jeg de nevnte partier å droppe dette kravet; de er rett og slett ikke en posisjon der de kan diktere hvem som skal representere Fremskrittspartiet.

Det norske folk vil ha Sylvi Listhaug, Fremskrittspartiets velgere vil ha Sylvi Listhaug og grasrota i partiet vil ha Sylvi Listhaug. Jeg vil gå noe lengre: Norge trenger Sylvi Listhaug!

Pass opp for politiske kommentatorer

Resultatet fra valget skal nå forklares, analyseres og drøftes. Der politiske kommentatorer før valget livnærte seg på tyntflytende analyser om retorikk og strategi, skal de i de kommende ukene forklare valget ut fra minst like tyntflytende resonnementer. For den som vil forstå politikk og forstå valgresultatet, gjelder det å høre så lite på disse kommentatorene som mulig. Derfor sier jeg: pass opp for politiske kommentatorer!

Nå som høsten er kommet, er det flere ting man må være obs på: forkjølelse, glatte veier - og politiske kommentatorer. I valgår er disse særlig fremtredende, med sine generelle betraktninger om hva som fungerte og ikke fungerte for ethvert parti. Til forveksling likt hva de gjør før valget, sier du? Det er fordi det er det. Men med resultatet i hende, kan kommentatorene glatt hoppe over de delene av analysene man ikke traff på, og konsentrere seg om de delene de faktisk traff på. Jo flere dartpiler du kaster, jo større er sjansen for å treffe blink. Men du kan spørre deg selv: ville du holdt blinken foran en svaksynt dartspiller?

Det ville vært for frekt å kalle de politiske kommentatorene for virkelighetsfjerne, for de lever i det minste i sin egen virkelighet. Men de er så nært på politikken at de blir nærsynte. Dette er en type skade yrkesskadeforsikringen ikke dekker, men som abonnentene og leserne betaler forsikringspremien på.

De klareste symptomene, er at man gjør som Aftenpostens Harald Stanghelle: dikte opp en teori om «norsk politikks naturlov», og om hvordan spesielt Fremskrittspartiet har brutt denne. Ja, en høyresideregjering har ikke blitt gjenvalgt siden Willoch, men naturlov? Politikken styres ikke av naturlover; det gjør den vanskelig å forutse, vanskelig å styre, men desto mer interessant. Stanghelle burde være den første til å verdsette dette. Men å gjøre det ville jo vært å spenne ben på eget næringsgrunnlag, som jo nettopp er å synse om spådommer i norsk politikk. Derfor tjener såkalte naturlover hans narrativ.

Det er ikke fakta som er viktig, så mye som den gode historien. Det er overskriftene som gjelder, og da skal de fleste hendelser blåses opp. Pompøsitet og virkelighetsfordreining går på bekostning av ærlighet og ydmykhet.

Dessverre gjelder dette ikke bare Stanghelle, som jo tilhører den garvede og erfarne eliten i Akersgata. Men hva så med de mange, nye og «friske» pustene i norsk samfunnsdebatt? Dagbladets Ola Magnussen Rydje er visst nok en av disse. Men også hos han er etterpåklokskapen sterk: «Arbeiderpartiets nederlag skyldes mangel på helhetlig overbygning. De siste fire åra har vært for mye enkeltsakspolitikk og for lite overordnet framtidsvisjon. Kall det mangel på ideologi om du vil, eller si deg fornøyd med at det bare er en identitetskrise. Symptomene er uansett de samme: Selv om partiet kan være tydelige og konkrete i enkeltsaker, er det ingen klar rød tråd i prosjektet. Det gjør velgerne usikre.»

Her er det flere ting enn hans inkonsekvente bruk av radikalt bokmål som er galt. Hvis Rydjes blendende intellekt visste hva Arbeiderpartiet trengte, kunne han jo ha skrevet en lederartikkel for å gi Støre noen tips?

La oss se hva Rydje skrev i sin forrige kommentarartikkel, publisert 26. august: «Det er ikke først og fremst kaos som har preget statsminister Erna Solbergs fire år som regjeringssjef. Hun har i likhet med enhver regjering hatt sine kriser, men Solbergs parlamentariske ledelse kan heller karakteriseres som kalkulert egoisme. Det kan straffe seg.»

Før valget mente Rydje at regjeringsprosjektet bar preg av kalkulert egoisme, og hadde flere kriser. Man kan jo spørre om velgerne er enig. Jeg tror valgresultatet besvarer det spørsmålet med et øredøvende nei. Her har vi avdekket et sprik i hva man mener før og hva man mener etter en hendelse. Likevel skal man etterpå forklare hvorfor det ble slik, og komme med løse antagelser som: «Det er fellesskapet som sviktet for Arbeiderpartiet, og nederlaget er et felles ansvar.» Hva nå enn dette betyr.

Hverdagen til en politisk kommentator er enkel: Man kan tilsynelatende bruke tiden slik man vil, få pressepass til arrangementer med elitene, og å skrive «analyser» uten at noen stiller kritiske spørsmål om kvalitet og treffsikkerhet. Tross alt skrives de fleste analyser etter at hendelsen som analyseres har funnet sted. Det er som å gi noen fasiten på forhånd.

Når man ikke har ordentlige nyheter å fylle opp spalteplass med, må man skape egne. Derfor kunne vi blant annet se daglige meningsmålinger i ukene før valget. Jeg anslår at nyhetsverdien for folk flest i hver enkelt ekstra meningsmåling for å være lik null. Av samme grunn, altså mangelen på ekte nyheter, skal nå valgresultatet analyseres ut fra alle mulige perspektiver. Resultatet blir høyst svevende resonnementer som tilfører ingen ekstra verdi for leseren.

Det er kun politiske kommentatorer som egentlig bryr seg om hva en politisk kommentator mener. For en politisk kommentator er spillet, strategien og retorikken det viktigste. For velgerne er det mer håndfaste ting som står på spill. Fanget i sin egen virkelighet, produserer den politiske kommentatorer intet annet enn analyser fullstendig blottet for substans.

Sesongens tips er å holde seg på god avstand fra politiske kommentatorer, og heller følge de ekte nyhetene. Å lese kommentarer i landets større aviser er bortkastet tid, og i verste fall tukler det med evnen til å se virkeligheten for hva den er. Pass opp for politiske kommentatorer i høst.

Et nytt innvandrings-eksperiment?

Vårt samfunn har tatt tid å bygge opp, men tar kort tid å rive ned. Derfor kan vi ikke eksperimentere med vårt samfunn. Eksperimenter hører hjemme på laboratorier. Der kan kjemikere, biologer og fysikere slå seg løs. Og det var vel en fysiker som sa at «toppen av idioti, er å prøve det samme to ganger, og forvente et annet resultat.» Vi har prøvd ukontrollert innvandring før. Det fungerte ikke. Hvorfor prøve det samme igjen?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Foto: Fremskrittspartiet/Bjørn Inge Bergestuen

I forrige uke lanserte Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) en velgerguide i forbindelse med årets valg. Ikke overraskende får Fremskrittspartiet dårligst mulig skussmål fra asyllobbyistene. Dette er i grunnen like greit, og et annet resultat ville fått meg til å stusse. Det er jo tross alt snakk om en organisasjon som fremdeles lever i de multikulturelle teoriers fantasiverden, og følgelig leser de Fremskrittspartiets partiprogram som fanden leser bibelen.

Valget er likevel klart: Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug som innvandrings- og integreringsminister og fortsatt kontroll, eller Arbeiderpartiet og et nytt innvandringseksperiment.

Asyllobbyistene i NOAS ønsker mest mulig asylinnvandring. De har i denne regjeringsperioden jobbet systematisk mot alle forslag til innstramninger i norsk innvandringspolitikk. Småpartiene, som enten ikke kan, vil, eller tør, å føre en ansvarlig innvandringspolitikk, føyer seg etter særinteresseorganisasjoner som NOAS. Når NOAS så skal lage «Velgerguide», og rangere partienes politikk, gjengjelder NOAS tjenesten. Alle småpartiene får selvfølgelig terningkast fem. Det bør være nok til å få varsellampene til å lyse hos det norske folk.

Likevel har organisasjonen, som i stor grad er finansiert av våre skattepenger, vært raus nok til å gi Fremskrittspartiet skryt på et par punkter. Selv NOAS erkjenner at FrPs gjennomslag for raskere behandling av asylsøknader og bedre hjelp i nærområdene, har vært med på å forbedre norsk innvandringspolitikk. Begynner vi å ane en erkjennelse om at det FrP har sagt i årevis stemmer? Kanskje de til neste år overrasker oss med å erklære at jorden er rund.

Alle tiltakene fra de øvrige partiene, som høster heder og ære hos asyllobbyistene i NOAS, er tiltak som vil utsette Norge og det norske folk for et nytt innvandringseksperiment. Et av tiltakene som går igjen, er løftet om å oppheve praksisen med å gi midlertidig opphold til såkalte «enslige mindreårige asylsøkere» mellom 16-18 år. Fremskrittspartiet ønsker å utvide denne praksisen til også å gjelde mindreårige under 16 år, men flertallet på Stortinget, anført av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, stoppet forslaget. Å gå inn for forslaget fra småpartiene, vil nærmest være en åpen invitasjon til alle lykkejegerne i verden, og ikke minst kyniske bakmenn og menneskesmuglere.

Hverken NOAS, småpartiene eller Arbeiderpartiet ønsker å se realitetene i hvitøyet: en liberal innvandringspolitikk vil sette den norske velferdsmodellen og vår kultur i fare. Det vil være et nytt innvandringseksperiment.

Dette kan ikke jeg eller Fremskrittspartiet akseptere. Jeg er lei av at Norge er et prøvelaboratorium for innvandringseksperimenter. Nordmenn er ikke lab-rotter. Derfor er det viktig at Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug får fortsette, ikke bare for å avverge nye eksperimenter, men også for å få nye innstramminger på plass.

På kort sikt må FrPs innstramningsforslag vedtas. I fjor klarte Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og de såkalte «samarbeidspartiene» KrF og Venstre å stoppe forslaget. Det aller viktigste for å få bedre kontroll over tilstrømmingen til Norge er:

  • Midlertidig opphold til alle asylsøkere under 18 år som kommer alene til Norge, ikke bare for de mellom 16-18 år.
  • Innføre krav om tre års arbeid eller utdanning for å få familiegjenforening.
  • Strengere krav til inntekt, eller forsørgerevne, for å få familiegjenforening. Grensen må økes fra kr. 252.000,- i året til minimum kr. 305.200,-
  • Økt krav fra til botid fra tre til fem år før man kan få permanent opphold. Aller helst bør det ikke være noe som heter permanent opphold om man kommer som asylsøker.
  • Innføre et tydeligere skille mellom flyktninger og de som får «subsidiær beskyttelse». Man må oppheve det såkalte utvidede flyktningbegrepet, og innføre en bestemmelse om oppholdstillatelse til utlendinger med rett til subsidiær beskyttelse. De som får denne nye typen beskyttelse, og deres familiemedlemmer, vil miste gjeldende rettigheter i folketrygden som er knyttet til flyktningstatus.

På lengre sikt vil Fremskrittspartiet avvikle dagens asylinstitutt, og innføre et nytt og mer rettferdig system. Vår løsning - FrP-modellen - er å opprette asylmottak i Afrika og Asia. Da vil flyktningene kunne søke asyl fra sitt eget nærområde mens de er under beskyttelse. I tillegg må byrden fordeles mer globalt, for det er ikke slik at det er kun Europa og Norge som kan tilby verdens flykninger en trygg nødhavn.

Den norske velferdsmodellen er under press, norske verdier er under angrep og terroren banker på vår dør. Derfor er valget i høst et valg mellom kontroll eller et nytt innvandringseksperiment fra Arbeiderpartiet. Jeg vet hva jeg velger.

Fra rosa til rød

Sist ut i rekken av valgkampstunt, er min hjembys ubestridte bloggdronning, Sofie Elises video, som ble spredt i sosiale medier søndags ettermiddag og kveld.​ Min klassevenninne på videregående skole, har stått bak og medvirket i en video som oppfordrer folk til ikke å stemme på Fremskrittspartiet. Det er flere ting enn musikken som får meg til å stusse. Mange av påstandene er direkte løgn, og er rett og slett vanskelig å svelge.

Foto: Skjermdump, tv2.no

I motsetning til Norges største blogger, vil jeg bruke tiden på å snakke mitt eget parti opp, heller enn å snakke ned partiet som Sofie Elise tydeligvis skal stemme på: Arbeiderpartiet. Mye kan tyde på at hun har funnet tilbake til sitt gamle parti, etter å ha vært innom både Høyre i 2013, og Miljøpartiet De Grønne i 2015. Veien fra rosa til rød synes kort.

Jeg har ikke til hensikt å kritisere videoen hennes, musikksmaken eller hennes valg av parti, men omgangen med fakta gir meg en noe dårlig smak i munnen. På kort tid slenges det ut så mange påstander, at det er et under at det ikke går tett i halsen. Jeg følte derfor et behov for å tilbakevise et par av disse.

I et av punktene til Sofie Elise, hevder hun at Fremskrittspartiet har kuttet i bistanden for å hjelpe U-land. Jeg skulle ønske det var så vel, men dessverre har ikke FrP fått gjennomslag for å kutte i bistanden, som har gått til korrupte statsledere og diktatorer. Disse milliardene av skattebetalernes penger, skulle jeg heller sett kom det norske folk til gode, blant annet til å styrke forsvaret, bygge trygge veier og gi barna våre skikkelige skolebygg.

Videre påstår Sofie Elise at Fremskrittspartiet tar inn ikke mer enn 36 milliarder i bompenger fra folk. Jeg lurer på hvordan hun har klart å hoste opp dette tallet, men korrekt er det i alle fall ikke. I Nasjonal transportplan, som ble vedtatt før sommeren, skal det ikke kreves inn mer enn 10,9 milliarder i bompenger i året. Som politiker i Fremskrittspartiet, er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med at veiene i Norge fremdeles skal bygges med bompenger. Hadde det vært opp til Fremskrittspartiet, hadde det ikke blitt krevet inn en eneste krone i bompenger. Dessverre står Fremskrittspartiet alene i denne kampen.

Kanskje den mest sentrale karakteren i videoen, er Sofie Elise som spiller innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug ? en av Norges tøffeste politikere. Mens Sofie Elise sleiker på et kors, kommer det også nok en usann påstand om at Fremskrittspartiet ikke vil bære flyktningbarn inn til Norge på gullstol. Det er tydeligvis lett å være innvandringsliberaler når man tjener godt, og overhodet ikke kjenner innvandringens konsekvenser på kroppen. Sofie Elise er selv en som jobber hardt, og alt hun har oppnådd er et resultat av dette. Det er nettopp dette Listhaug snakket om, da hun sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol i Norge. For å bli skikkelig integrert, er det helt nødvendig med betydelig egeninnsats. Langt mellom liv og lære for Sofie Elise, med andre ord.

Jeg kjenner Sofie Elise som ei reflektert jente. Hun har også en god evne til å argumentere for sine synspunkter. Jeg husker flere av gangene vi diskuterte politikk på ungdomsskolen eller på videregående skole. Vi hadde til og med faget «Politikk og menneskerettigheter» sammen. Jeg har rett og slett stor respekt for Sofie Elise. Derfor er det skuffende at hun har en så lemfeldig omgang med fakta, selv om videoen åpenbart er ment som et humoristisk innslag i valgkampen.

Stemmeretten er en av de viktigste rettighetene vi har i et fritt samfunn. Mange av hennes fans skal kanskje stemme for første gang, og er muligens usikker på hva man skal stemme. Jeg skal ikke bruke tid på å si hvem dere ikke skal stemme på, eller å forsøke å skremme dere bort fra det partiet dere har valgt ut. Jeg kommer i tiden fremover til å fortelle deg hvorfor jeg syns det hadde vært kult om du stemmer Fremskrittspartiet 11. september. Likevel er jeg sikker på at Sofie Elise har mer suksess med sin kamp mot Freia Påskeegg, enn mot Norges tredje største parti, Fremskrittspartiet.

Prat, politisk korrekthet og pompøsitet

Den norske politikerklassen valfarter i disse dager til samfunnsdebattens Mekka: Arendal og Arendalsuka. Med på vandringen følger så klart den etter hvert så omfangsrike «leverandørindustrien»: media, PR-byråer og kvasi-offentlige organisasjoner. Her skal det løftes, drøftes, styrkes og satses. Her skal det skravles, plapres og prates. En gjennomgangsmelodi vi etter hvert kjenner så alt for godt: mye prat, ingen handling.

Foto: Isak Hauge

Om dette hadde vært en handlingsorientert samling mennesker, ville dette i seg selv vært en umulighet. Ikke i noen ekte bidragsytende bransje har en råd til å ta en hel uke fri for å debattere enhver parentes mellom himmel og jord.

Men vent, tenker du kanskje; hvor viktig er det ikke å debattere spørsmål om samfunn og politikk? Jeg vil få det vanskelig å argumentere mot viktigheten av politikk, men er det virkelig i den kategorien vi egentlig vil plassere Arendalsuka? Denne maratonkonferansen er, som sagt, tung i retning av politikere og ? det jeg kaller ? politikkens «leverandørindustri». Når du legger PR-byråer, norsk media og norske politikere sammen, får du politisk korrekt visvass tilbake.

Perspektivene til vanlige folk med vanlige problemer er ikke til stede. Etter mitt syn skal politikk være møtet mellom politisk makt og mennesker, ikke møtet mellom politisk makt og økonomisk og/eller mediemakt. En knapp måned før stortingsvalget avser landets mest sentrale politikere en hel uke til et utilgjengelig seminar, hvor de heller skulle reist landet rundt for å lytte til folks bekymringer og utfordringer i hverdagen. I stedet får de høre bekymringene til LO, NHO, PR-byråer og andre særinteresser.

Heldigvis er det meste bare prat. Som alle andre konferanser, leder det svært sjeldent til oppfølgning av disse flotte og fjonge talepunktene. Svært sjelden leder det i det hele tatt til en plan om oppfølgning. Som sådan er det muligens fraværet av konkrete resultater som fremfor alt gjør Arendalsuka til den største «se-og-bli-sett»-arena for politikken og dens leverandørindustri. Det lite målbare resultatet gjør pratet og talepunktene viktigst. Hva det leder til er underordnet, så lenge «det rette» sies av «de rette». Dette er en verden hvor innpakningen og hvem avsenderen er, er viktigere enn budskapet i seg selv.

Det er i en slik verden, med en så svevende (og derfor uangripelig logikk) at Prateren med stor P kommer til sin rett. Vi kjenner alle en Prater; han mestrer talekunsten, og finner de fjongeste ord på det rette tidspunkt. Prateren er en ekspert i å fortelle om det som «høres rett ut», men som besitter svært lite av det som skal til for å omsette hans flotte ord i handling. Det er fremfor alt Prateren som er symbolet på den nye tid i norsk politikk ? og hvor prat er viktigst, er det Prateren som vinner.

Praterne har et skamløst forhold til eget fag. For en Prater er det følgelig bare prat som gjelder. Gunnar Mathisen, partner i Geelmuyden Kiese, kunne fortelle til Dagens Næringsliv at «alle som jobber med samfunnsrelevante saker er i Arendal. Er du ikke i Arendal, så er du ikke relevant.» Jeg lever etter den regel at om man må fortelle noen om hvor viktig noe er (eller hvor viktig man selv er), er det, eller en selv, ikke viktig i det hele tatt. For seniorpartner i et «kommunikasjonsbyrå» burde det være et selvinnlysende faktum.

Arendalsuka er en øvelse i prat, politisk korrekthet og pompøsitet. Jeg drar i dag ned som handlingsorientert, politisk ukorrekt og jordnær. Jeg akter å dra hjem med de samme kvaliteter.

Grandes desperate snuoperasjon

Venstreleder Trine Skei Grande har snudd helt om, og forventer at velgerne skal redde Venstre fra et katastrofevalg. Etter fire år med mobbing og sabotasje, kaller Grande nå regjeringen sine «bestevenner» og tror at alt er tilgitt. Hvor feil kan hun ta?

(Faksimile: Moss Dagblad)

Venstres skandaler og markeringsbehov har ødelagt mye for Norge: Venstre presset gjennom flypassasjeravgiften. Avgiften gjør det dyrere for vanlige folk å fly, og tar ingen hensyn til at reiser i Norges langstrakte land som oftest krever fly. Selv er jeg nordlending, og når flypassasjeravgiften gjør det dyrere å fly blir det ? logisk nok ? dårligere rutetilbud i vår landsdel.

Den største skandalen er imidlertid hvordan Trine Skei Grande og Venstre ved å presse gjennom avgiften, klarte å legge ned en hel flyplass, og frarøvet et lokalsamfunn en viktig arbeidsgiver og hundrevis av arbeidsplass. Grande og Venstres «miljøpolitikk» kostet omtrent 5000 mennesker jobben, og 1000 arbeidsplasser bare i Østfold.

For ent tid tilbake besøkte hun Rygge lufthavn, flyplassen hun selv la ned, og uttalt følgende: «Vi tror vi kan få Rygge opp og gå igjen».  Det er enklere å be om tilgivelse enn tillatelse heter det, men Grande spør ikke om hverken av delene; ikke tillatelse fra velgerne for å legge ned flyplasser rundt om i landet i «miljøets» navn, ei heller ber hun om tilgivelse for å ha lagt ned Rygge lufthavn.

Videre uttalte hun under sitt besøk at hun syntes «det var viktig å stå for hva vi har vært med på». Likevel kunne hun fortelle at Venstre skulle jobbe for å gjenåpne flyplassen. Grandes krumspring er litt som å stjele fra noen, og deretter forvente at de skal være takknemlige når du forteller at de kan få det tilbake. Og ikke minst: her forventes det så klart en motytelse også: stemmer ved høstens valg. Venstre vaker for tiden rundt to og en halv prosents oppslutning i Østfold. Det er tydelig hvor troverdig folk i Østfold synes Trine Skei Grande og Venstre er.

Slik har galskapen fortsatt: ikke bare har Venstre ødelagt tusenvis av arbeidsplasser, men har også vært en bremsekloss for Fremskrittspartiets krav om en mer ansvarlig asyl- og innvandringspolitikk.

Venstre har ført åpen krig mot FrP i media, og hetset innvandringsminister Sylvi Listhaug i media. Innvandringsliberaleren Abid Raja (V) gikk tidligere i år hardt ut og kalte Listhaug nærmest for rasist i VG. Av enkelte Arbeiderpartipolitikere har man nesten blitt vant til usaklig uthenging av en av våre beste politikere, men Venstre skal altså være FrPs «venn»? Forstå det den som kan.

Av alle tiltakene FrP kommer med, blir flesteparten kategorisk avvist. Selvsagt er det «gi og ta» i politikken, men der FrP har gitt Venstre mye på sine saker, nekter Trine Skei Grande å gi noe tilbake. Hva kaller man en som bare tar og tar? Hva kaller man en som henger vennene sine ut som rasister? Man kaller dem i alle fall ikke sin bestevenn.

Likevel er det Trine Skei Grande vil at folk skal tro. Nylig gikk hun og kalte regjeringen sine «bestevenner». Grande tror at denne «bestevennstrategien» skal redde partiet hennes fra undergangen hun selv har hatt regien for.

Trine Skei Grande og Venstre har motarbeidet regjeringen i snart fire år. De har rasert tusenvis av arbeidsplasser, og gjort det dyrere å fly. De har motarbeidet ansvarlighet i asyl- og innvandringspolitikken. Disse er de to fundamentene som Norge må bygge på fremover: bevare arbeidsplasser og langt lavere asylinnvandring. Her er Venstre på kollisjonskurs med FrPs politikk ? og ikke minst Norges beste!

Heldigvis har velgerne fått med seg dette. Venstre er under sperregrensen på stort sett alle målinger. Det har gjort det til krisestemning i partiet. Den nye strategien deres er født av denne krisestemningen. Men det hjelper ikke å kalle seg for bestevenner hvis man:

  1. Ikke oppfører seg deretter.
  2. Ikke endrer politikk i samsvar med det å være «bestevenner», og:
  3. Kaller de som er uenige for rasister.

Om Venstre virkelig ønsket å føre en ansvarlig politikk og fortjene tittelen «venn», ville de ha endret kurs for lenge siden. Dette er for lite, for sent. Derfor er dette bare spill og lureri fra Grandes side, for å redde det lille som er igjen av Venstres oppslutning. Når man fører katastrofal politikk, saboterer arbeidsplasser, motarbeider kontrollert innvandring og mobber sine samarbeidspartnere, får man føle konsekvensene.

Løgn, forbannet løgn og såkalte «eksperter»

Det finnes fremdeles de som klinger seg til fantasien om åpne grenser, og en idé om at høy og ukontrollert innvandring er fornuftig. Fremskrittspartiet står igjen alene i kampen for å ha kontroll på tilstrømmingen av asylsøkere til Norge.

Partileder Siv Jensen presenterte nylig Fremskrittspartiets fem tiltak for å kontrollere asyltilstrømmingen til Europa, og for å sikre innbyggerne sikkerhet gjennom å forebygge terror. Tiltakene er gode, gjør Norge tryggere, og gjør at vi kan få bedre kontroll på hvem som kommer inn i landet.

Forutsigbart nok rykket medias favorittekspert, jusprofessor Mads Andenæs, ut i VG og kalte det et «urealistisk tulleforslag». Som medlem i Fremskrittspartiet, og som en politiker som tør å være kritisk til ukontrollert innvandring, tar jeg dette som et kompliment. Andenæs har for vane å være på feil side av historien, og det er han denne gangen også. Man må jo nesten være akademiker for å fremdeles tro at ukontrollert asylinnvandring er en god idé.

Hvem har stemt på ekspertene?

Hvem er så denne professoren? Media lar aldri en mulighet til å bruke han som «ekspert» gå fra seg. I likhet med mange andre såkalte «eksperter», er de åpenbart ikke drevet av saklig nysgjerrighet og uuttømmelig visdom så mye som av en politisk agenda. Det er også tilfellet med Andenæs.

Av øvrige uttalelser han har kommet med, er det stort sett kritikk av regjeringens politikk på flere områder. Selv det at man jobbet for å få ut Mullah Krekar, er feil for professor Andenæs.

Han har tidligere uttalte at politikerne kontrollerer for mye av innvandringspolitikken. Han vil selvsagt at juristene ? og han selv ? skal bestemme mer. Disse uttalelsene føyer seg bare inn i en rekke godtroende og naive uttalelser fra våre presumptivt ledende akademikere. Jeg vil gjerne utfordre Andenæs: hvem er det som har stemt på deg?

Urealistisk, eller nødvendig?

Fremskrittspartiets plan for et tryggere samfunn inneholder konkrete tiltak. De er alle nødvendig, men planen er altså et «urealistisk tulleforslag» ifølge Andenæs. Men hvor tullet og urealistisk er den? La oss ta for oss planen punkt for punkt.

Før eller siden vil asylmottak i utlandet bli en nødvendighet. Gjennom å ha mottak i utlandet kan man effektivt behandle søknader. Det gir Norge mer trygghet: ingen slippes inn i Norge uten at det er bekreftet hvem de er og hvor de kommer fra. Problemet med rømming fra asylmottak vil være løst. Australia praktiserer allerede dette, så hvorfor kan ikke Norge?

Tvangsreturer og permanent grensekontroll er nødvendig fordi verden er forandret. Asylstrømmen til Europa vil neppe avta. Flyktningkonvensjonen må forkastes, og asylinstituttet har spilt fallitt i møte med folkevandringen. FrP tilpasser seg verden slik den er.

Den økte trusselen fra radikal islam gjør at politiet må bevæpnes. Terrorangrepene i Europa har vist oss dette. Politiet skal sikre folket, og nær sagt alle andre europeiske land har generell bevæpning. PST slår selv fast at Norge er et terrormål. Ville ubevæpnede politimenn kunne stoppet terroristene i London? Å tro at vi lever i en verden hvor generell bevæpning ikke er nødvendig, er ønsketenking og urealistisk.

Å være statsborger i Norge er et privilegium ? et privilegium som skal henge høyt. Å utvide kravet til statsborgerskap er helt naturlig i en verden hvor mange søker seg til Norge.

Terroren kan ramme Norge. Om så skulle skje, kan det være islamister som er født og oppvokst i Norge. Vi vet hvor de radikaliseres. Vi vet hvem de radikaliseres av. Overvåkning og bekjempelse av disse miljøene er å avverge potensielle terrorangrep. 

Den oppvakte leser vil slite med å finne hva som er så urealistisk med disse forslagene. Det er ingenting med disse forslagene som hverken er urealistisk eller tullete. Dette er nødvendige grep for å gjøre hverdagen tryggere for folk flest.

Hvem skal utfordre ekspertene?

Politikere blir utfordret på sin agenda. Det er bra. Men hvem skal utfordre «ekspertene?» Foruten å supe i seg sur kaffe på et nedstøvet kontor, har mange akademikere gjort det til sport å kritisere Fremskrittspartiet, og i særdeleshet vår innvandringspolitikk. Vel, kritikken har ingenting for seg, og den samme tynne suppen serveres hver gang. Det er ikke grenser for hvor kreative de er i uthengningen, men legg mekre til en ting: det er aldri konkret kritikk.

Faktum er at de motiveres like mye av sin egen politiske agenda som politikerne, men til forskjell fra politikerne holdes de ikke ansvarlige for den. De kan ta på seg en maske av å være et objektivt sannhetsvitne ? og media lar dem slippe unna.

Heldigvis vet folk flest bedre. De siste årene har lært oss at ukontrollert asyltilstrømming kan få, ikke bare det norske, men hele det europeiske systemet, til å kollapse. Folk flest har skjønt at de åpne grensers tid er forbi. Det er paradoksalt at de som omtales som eksperter ikke har skjønt dette enda. Det ser ut til at tykke briller ikke alltid hjelper en å se bedre.

 

Svenske tilstander i vår egen hovedstad

Natt til onsdag sto åtte biler i brann. Det er 11 bilbranner på én uke. Felles for disse bilbrannene, er at de forekommer i innvandrerdominerte bydeler på Oslo øst. I Sveriges storbyer, hvor selv politiet ikke tør gå, ville ikke dette vært noe nytt. I Oslo er dette nytt, og det har allerede vært flere bilbranner enn i fjor. Dette er sikre tegn på at svenske tilstander snart er en realitet i vår egen hovedstad.

Det blir stadig flere innvandrere i Norge, og utviklingen er ekstrem i landets hovedstad, Oslo. Dersom man legger tall fra SSB til grunn for hvordan befolkningssammensetningen vil bli om kun kort tid, er det høyst sannsynlig at man vil ha et innvandrerflertall i Oslo innen 2030. Det bør være en grunn til bekymring for de aller fleste av oss. Noen har advart mot dette lenge!

Flere av bydelene på østkanten er preget av utrygge skoler. Ungdom selger sex for å betjene narkogjeld hos annen ungdom. Innbyggerne er redd for å la barna gå ut om ettermiddagene. Ungdomsinnvandrergjenger skaper utrygghet for resten av befolkningen. Etnisk norske innbyggere flytter ut fra bydelene i hopetall. Biler settes i brann. Ruter knuses. Yrkesdeltagelsen er lav. Kriminalitet og barnefattigdom begynner å bli den nye normalen. Disse delene av vår egen hovedstad er preget av sosial uro, segregasjon og parallellsamfunn. Dette er hverdagen for folk flest i mange bydeler på Oslos østkant.

Situasjonen vi ser utspille seg i disse bydelene er et direkte resultat av den hodeløse og fullstendig naive innvandringspolitikken Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre har ført siden 90-tallet. Dessverre har også Høyre velsignet denne politikken, og tidvis bidratt til dette. Hvor lang tid skal det gå før de politisk korrekte innser at politikken man har ført i to tiår har vært fullstendig mislykket, og at den har hatt katastrofale følger for tilliten og samholdet i samfunnet, trygghetsfølelsen til folk flest og drevet Oslo til det ugjenkjennelige?

Venstresidens naivitet har gjort Oslo, Norges hovedstad, til et sosialt eksperiment. Som en struts med hodet i sanden, har man fortalt seg selv livsløgnen om hvor velfungerende såkalt «multikultur» er. I virkeligheten har ting systematisk kun blitt verre, år for år. Vi ser den samme utviklingen i andre europeiske land som har høy ikke-vestlig innvandring. Frankrike, England og Sverige er noen eksempler som viser hvor galt det kan bli, og tegner et dystert bilde på hvordan Norge kan bli om utviklingen får fortsette, uten at noen trekker i nødbremsen før det er for sent.

Fremskrittspartiet har i en årrekke advart mot konsekvensene av en altfor høy innvandring fra ikke-vestlige land og land utenfor den vestlige kulturkrets. Vi har også tatt til orde for at denne innvandringen må begrenses til et bærekraftig nivå. Jeg mener utviklingen understreker påstanden om at innvandringspolitikken er viktigst; all verdens integreringstiltak er meningsløse og nytteløse om ikke innvandringen reduseres betydelig. Nå gjenstår det å se om politikerne tør å vise handlekraft. Det gjør i alle fall Fremskrittspartiet!

Vil Arbeiderpartiet være voldtektsmenns beste venn?

For å sørge for at grove forbrytelser blir straffet hardere, har Fremskrittspartiet og regjeringen fremmet forslag om å øke maksstraffen for de groveste forbrytelsene fra 21 til 26 år. Det er snakk om de mest avskyelige forbrytelsene, som for eksempel drap- og voldtektssaker. Arbeiderpartiet sier utrolig nok nei - uten å fortelle hvorfor. Hvem sin side er Arbeiderpartiet på?

Norge er et trygt og godt land, men har blant verdens laveste straffer. Konsekvensene det får, er at de verste kriminelle slipper ut tidlig, begår de samme forbrytelsene og kan ødelegge flere liv. Tryggheten til folk flest lider derfor under et straffesystem som behandler de verste kriminelle som snille lam, og skylder på «samfunnet» for deres ugjerninger.

Men var det «samfunnets» skyld når en 43-år gammel SFO-ansatt forgrep seg på en syv år gammel gutt? Var det «samfunnet» som drev han til å bygge en lydisolert celle i sitt eget hus? Var det «samfunnet» som drev han til å fortsette overgrepene i en periode på over seks år?

Det eneste samfunnet gjorde i denne saken, var å dømme mannen til fem års fengsel i desember 2016 - en kortere frihetsberøvelse enn hva han utsatte den lille gutten for. Da er det ikke tatt i betraktning at slike saker ødelegger små barns liv. De blir aldri det samme igjen. Den skyldige derimot, vil igjen være en fri mann om kort tid.

Samfunnet er ikke slem med de verste forbryterne; de er for snill med dem! De verste utnytter naiviteten i det norske straffesystemet. Det er på tide å snu rollene, slik at vi tar ofrene på alvor, ikke de kriminelle.

Straffesystemet skal straffe de verste forbryterne, og de skal straffe de hardt. Med høyere maksimalstraffer vil man ikke bare kunne øke straffene på de som får lengst straffer allerede, men drastisk kunne øke straffenivået på forbrytelser som vanligvis straffes med kortere straffer, slik som i saken ovenfor. I straffesaker tas det naturligvis hensyn til lovens maksimale grense, og høyere grense betyr lengre straffer og et tryggere samfunn.

Statens fremste oppgave er å sørge for innbyggernes trygghet og sikkerhet. Derfor bør det mest sentrale for enhver politiker, og ethvert politisk parti, være å sørge for at denne tryggheten kan garanteres så godt som mulig.

Arbeiderpartiet har glemt akkurat det. Da Fremskrittspartiet og regjeringen foreslo å endre maksimalgrensen, ble det først møtt med taushet fra Arbeiderpartiet. De sa ingenting om hva de mente om saken. Siden mumlet de et eller annet om «prosess» og ville utsette saken. Nå er det stilt igjen, men for forslaget er de ikke! Forstå det den som kan.

Hvorfor tar ingen av Arbeiderpartiets mest profilerte politikere denne saken på alvor? Alle kommentarer i media har vært fra Kari Henriksen, en ellers anonym stortingspolitiker ingen før har hørt om. Hvor er justiskomiteens leder, Hadia Tajik, som for denne saken er høyst relevant? Hvor er Jonas Gahr Støre, tåkefyrsten som vil lede landet? Skal man overta ansvar for vår felles trygghet må man ta slike saker på alvor. Det gjør ikke Arbeiderpartiet. De svikter de etterlatte, de svikter ofrene og de svikter når det gjelder som mest.

Denne saken handler om tryggheten til folk flest, om folks rettsfølelse, men også ? ikke minst ? om å ta ofrene for grusomme overgrep på alvor. At Stine Sofies stiftelse støtter dette forslaget, og at de har satt i gang en underskriftskampanje til støtte for saken, sier egentlig det meste. Stiftelsen ble opprett av de pårørende og etterlatte etter de grusomme gjerningene i Baneheia i 2000. Fremskrittspartiet og jeg vet hvilken side vi står på. På hvilke side står egentlig Arbeiderpartiet?

Europa under angrep

Det er på tide å innse hvilken virkelighet vi står overfor: Europa er under angrep. Fienden er radikal islam, som benytter terroraksjoner som strategi for sin religiøse krigføring. Nå er det på tide å sette hardt mot hardt. Naivitetens tid er forbi!



 

De siste to årene har islamistiske terrorangrep i Europa tatt livet av 440 mennesker. Så sent som forrige lørdag ble ytterligere sju personer på brutalt vis lagt til på listen over ofrene for radikal islam. Listen blir stadig lengre. Det samme gjør listen av europeiske byer som har opplevd vreden til radikal islam: Brussel, Nice, Wurzburg, München, Ansbach, Reutlingen, Berlin, Istanbul, St. Petersburg, Paris, Stockholm, Manchester og London - fordelt på en tidsperiode på et drøyt år. Hver og en er skrekkelige for seg selv, men sett i sammenheng blir man målløs.

Likevel er det fortsatt politikere og meningsbærere som nynner noe om «fortsett som før», «dette har ingenting med islam å gjøre» taktfast til melodien av «Barn av regnbuen.» Hva skal til for at strutsene tar hodet opp av sanden og erkjenner hva som foregår? Hva skal til for at man tar på alvor den høyst reelle og velbegrunnede frykten europeere føler på?

Trusselen mot Europa og europeiske borgere kommer fra radikale islamister. Disse er en trussel også i Norge. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har selv sagt det i sin årlige trusselvurdering.

Fienden vi står overfor, angriper oss ikke slik vi tidligere har opplevd. Dette er ikke en fullskala krig, hvor et land angriper et annet. Dette er en annen form for krigføring, hvor sivilbefolkningen er målet. Midlene er alt mulig. Militære våpen, avanserte bomber, men også fritt omsettelige gjenstander, som større kniver, brukes. «Mindre», men hyppigere angrep er den nye modellen til islamistene. Disse utføres av enkeltpersoner eller mindre grupper, som gjør angrep vanskeligere å avverge.

Der antiterrorpolitikken til nå har dreid seg om å avverge, må vi nå stoppe terroristen før de kan treffes. Før de kan planlegge. Det er på tide å bryte opp alle islamistiske miljøer med makt og loven i hånd.

Radikal islam angriper vårt levesett, våre verdier og vår trygghet. Vårt svar kan ikke lenger være å synge «Barn av regnbuen», eller å si at vi «tar avstand fra disse handlingene», eller å slå rundt oss med meningsløse hashtags, slik som #PrayForLondon. Alt dette er bare ord. Disse ordene utgjør overhodet ikke en forskjell i kampen mot terroren som utføres av radikale islamister. Det holder ikke lenge å si «vi må aldri la terroren vinne.» Derfor trenger vi nå politikere som er handlekraftige og som vet hvem fienden er.

Vi må tørre å uttale navnet på fienden: Radikal islam. For å kunne kjempe en kamp, må vi vite hvem vi kjemper mot. Fienden vår er ikke terror; det er kun en strategi. Fienden er menneskene og gruppene, som gjennom ideologien radikal islam, blir inspirert til å utføre de grusomste handlingene mot sivile over hele den vestlige verden.

Silkehanskenes tid er forbi. Nå er det på tide å sette hardt mot hardt for å hindre at flere liv går tapt, og for å ta tryggheten tilbake. Ansvarlige politikere må nå sette makt bak ordene og iverksetter tiltak. Her er min fempunktsliste med tiltak mot radikal islamistisk terror:

  • Innføre permanent generell bevæpning av politiet.
  • Bryte opp islamistiske miljøer i Norge med tvang.
  • Stoppe utenlandsk pengestrøm til slike miljøer, og til bygging av moskeer i Norge.
  • Innføre et ut- og innreiseforbud for radikale islamister.
  • Aktiv overvåkning av alle islamistiske miljøer i Norge.

Hvert terrorangrep er et sjokk, men vi begynner ikke å bli like sjokkerte som før. Når politikere sitter stille i båten og ikke kjemper mot, er det en stilltiende aksept for at dette er den nye normalen. Dette kan ikke være den nye normalen. Europa er under angrep. Det er på tide å kjempe tilbake.

Nok er nok - deporter tiggerne!

NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet» viser med all tydelighet at «tiggerne» som kommer til Norge først og fremst slår seg opp på narkotika, prostitusjon og annen kriminalitet. «Tiggingen» er ikke noe annet enn et skalkeskjul, og vi må slutte å være så naive Norge i møte med utenlandske kriminelle. Nok er nok, det er på tide å forby tigging og å sende ut alle utenlandske tiggere.

Foto: Børge Sandnes


I dokumentaren undersøker NRK det organiserte tiggermiljøet i Bergen. Rumenske bander kommer til Norge og er synlige i gatebildet som «tiggere». På Facebook og i hjemlandet er imidlertid virkeligheten fullstendig annerledes. De deler bilder og skryter av haugevis av kontanter, smykker, dyre klokker og flotte hus i hjemlandet. De ler av Norges naivitet.


Bak skalkeskjulet av tigging og nød driver de rumenske bandene med narkotika, menneskehandel og annen kriminalitet.
Dette er ikke første gang at utenlandske bander forkledd som «tiggere» skaper trøbbel i Norge. Vanlige folk i gata føler seg trakassert av pågående «tiggere». De slår seg ned i offentlige parker, og parkene tilgrises og forsøples. Det er også en kjent sak at bandene har drevet med omfattende menneskehandel og annen kriminalitet.


Jeg har tidligere foreslått et lokalt tiggeforbud i min hjemby, Harstad. Den gang sa politiet at bandene «ikke var noe problem». Jeg lurer på om de mener det samme etter NRKs avsløringer?


De utenlandske tiggerne har faktisk ikke lov til å være i Norge. Ifølge Schengen-regelverket, skal man kunne sørge for eget livsopphold i det andre landet. Tigger man, eller begår alvorlig kriminalitet, er det et åpenbart bevis på at man ikke klarer det. Da skal man ut. Likevel benytter ikke politiet denne makten tilstrekkelig.


For å sette en effektiv stopper for de utenlandske tiggerne som befinner seg i Norge i dag må vi kriminalisere tiggingen. Da vil man kunne sende disse bandene ut øyeblikkelig, og samtidig sende et svært tydelig signal om at Norge ikke lenger vil finne seg i å bli grovt og kynisk utnyttet av utenlandske kriminelle. Norge kan ikke være en frihavn for andre lands kriminelle!


Nordmenn er et raust folkeslag, som ønsker å hjelpe så mange som overhodet mulig, og vi har høy tillit til hverandre. Dette utnyttes kynisk av griske og utspekulerte kriminelle bander fra Øst-Europa, og i særdeleshet Romania. Dette er grunnen til at Romania i dag topper listen av tvangsutsendte kriminelle utlendinger i 2016.


Flere andre land har allerede skjønt dette, og fått på plass både lokale og nasjonale forbud. Derfor må også grensekontrollene gjøres permanente, slik at disse menneskene kan bortvises før de setter sine ben på norsk jord.


Jeg forventer at regjeringen iverksetter tiltak. Det bør settes opp busser, slik at man sørger for at de utenlandske tiggerne kan deporteres øyeblikkelig. Dette er mennesker som ikke kan forsørge seg selv på lovlig vis, og som begår mye, og alvorlig, kriminalitet i Norge. Jeg frykter at dersom ikke politikerne utviser handlekraft nå, så vil naive Norge etter hvert stå igjen som en siste skanse for tiggere, halliker, narkotikaselgere og organisert kriminalitet.


Alle som følger med på denne saken ser hva som foregår. Nok er nok, sett opp buss, send dem ut!

Har dere ikke lært noe som helst, KrFU?

Kristelig Folkepartis Ungdoms forslag om at Norge skal ta imot 10.000 asylsøkere fra EU er komplett galskap, og det er en oppskrift på å skape nok et asylkaos. Jeg stiller meg spørsmålet: Har dere ikke lært noe som helst, Lindtveit og KrFU?

Landsmøtesesongen er i gang. Det er tiden for populistiske og ugjennomtenkte forslag fra godhetens voktere på venstresiden og i sentrumspartiene, slik som KrFU-leder Ida Lindtveits forslag om å ta imot 10.000 EU-asylsøkere er et godt og klassisk eksempel på.

10.000 asylsøkere; høres ikke det tallet kjent ut? Det er ikke mer enn to år siden på denne tiden at de aller fleste partiene i Norge med brask og bram gikk inn for at Norge skulle ta imot 10.000 flyktninger. Etter mye spill og taktikkeri i Stortinget endte man på 8.000 flyktninger over tre år. På toppen av det hele sa Norge ja til å ta imot flere hundretalls asylsøkere av de som EU skulle refordele på resten av Europa. Så når KrFU skal ha en omkamp om dette, er det ikke nok med at det tyder på at de sliter med korttidshukommelsen, men det er også et klart brudd på den enigheten som har rådet om norsk innvandringspolitikk siden kaoset i 2015.

Overbudsbonanzaen i 2015 resulterte i ny norsk asylrekord og kaos ved grensene våre. Nærmest over natten måtte et titalls milliarder kuttes fra andre budsjettposter for å opprette akuttmottak over hele landet, gi UDI mer saksbehandlingskapasitet og styrke politiet ved Storskog.

I lys av dette burde KrFU og Ida Lindtveit ha lært at å sende slike signaler til verdens asylsøkere og lykkejegere er fullstendig uansvarlig. Forslaget er fullstendig uansvarlig. Jeg vil kalle dette for ren galskap.

Norge så hva resultatet ble forrige gang flertallet på Stortinget sendte ut en åpen invitasjon til resten av verden. Det som startet med å ta imot 10.000 flyktninger endte opp som tidenes asylrekord. Systemet var nært å bryte sammen, og vil man virkelig teste det nok en gang?

Jeg frykter at dette er et forslag som også kan inspirere AUF og Arbeiderpartiet, som også har landsmøte snart. Om AUF skulle få med seg Arbeiderpartiet på et slikt forslag, er det en garanti for at asylankomstene til Norge vil øke og vi vil igjen få kaos ved våre grenser.

Jeg trodde helt ærlig at KrFU hadde lært siden forrige gang, men tydeligvis ikke. Dette viser med all tydelighet hvorfor Norge trenger Fremskrittspartiet i regjering, og hvorfor vi er bedre tjent med Sylvi Listhaug som innvandrings- og integreringsminister enn Ida Lindtveit.

Hva foregår i moskeene?

Det er på høy tid med en offentlig gransking av moskeene i Norge. Hva forkynnes: spirituell islam, eller et radikaliserende budskap, som ideologisk hjernevasker en hel generasjon unge muslimer i Norge? Er moskeer i Norge en rekrutteringsarena for terrorister?

Radikal islam er et stort problem i Europa, og det er et økende problem i Norge. Europas fremste eksempel på dette er Frankrike, hvor man har hele byer og områder som omtales som «tapte områder» eller «tapte territorier.»

Mange hundretalls mennesker har reist fra europeiske land for å kjempe under flagget til Den islamske stat i Syria og Irak. Disse har tatt dels i bestialske handlinger, slik som halshogginger, voldtekter og selvmordsaksjoner mot uskyldige sivile. Dessverre gjelder dette også vårt kjære Norge, hvor et titalls mennesker har gjort nettopp dette. Alle disse utgjør en reell trussel mot kongeriket, og et bevis på at radikal islam lever i beste velgående og at radikalisering skjer.

Selv om Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har uttalt at radikal islam ikke er et problem i Norge, så mener Politiets sikkerhetstjeneste (PST) at ekstreme islamister utgjør den største terrortrusselen mot Norge. Støres unnfallenhet og relativisering av radikal islamisme er ikke bare naiv, men den er påfallende lik måten verden har møtt ekstremisme på tidligere, slik som Neville Chamberlains håndtering av nazismens fremvekst på 30-tallet. Dessverre fungerer "peace in our time"-tilnærmingen like dårlig i møte med radikal islam og islamismen i dag som den gjorde i møte med nazismen i sin tid.

Etter terrorangrepet i Paris i 2015, som drepte 130 mennesker, ble tre moskeer stengt. Årsaken er fare for radikalisering og at franske myndigheter mener det foregår rekruttering til terror. Tyske myndigheter stengte i desember 2015 en moské i Stuttgart fordi den skal ha promotert vold, samlet inn penger til terrororganisasjoner som IS og fordi noen fra moskeen skal ha sluttet seg til IS. Tidligere har man også stengte av en moské i Storbritannia.

I Danmark har dansk TV2 avslørt svært radikale og ekstreme holdninger i moskeer. Dette gjelder spesielt Grimhøj-moskeen i Århus. Etter avsløringene har denne moskeen blitt stengt. Dansk politi anslår at 22 av 27 «fremmekrigere», eller landssvikere som jeg omtaler dem som, har bakgrunn fra den nevnte moskeen. Dette viser med all tydelighet at mange unge lar seg radikalisere med bakgrunn i budskapet som forkynnes i flere moskeer, og at miljøet i flere moskeer har vært en rekrutteringsarena for ekstreme islamister, som kan utgjøre en terrortrussel ute og hjemme.

I Norge har det så langt hverken vært gjennomført økt kontroll med moskeene eller en ideologisk granskning. De ovennevnte momentene viser med all tydelighet hvorfor det er behov for - og på høy tid - med en offentlig gransking av moskeer i Norge. Vi kan ikke stikke hodet i sanden i møte med radikal islam. Vi må være resolutt og ta problemet ved roten. Vi kan ikke tillate at det foregår en ideologisk hjernevasking av unge muslimer i Norge. Har man ikke noe å skjule, så har man heller ikke noe å frykte. Jeg forventer derfor at Fremskrittspartiets landsmøte kommer til å lande på riktig side i denne saken, noe jeg skal jobbe knallhardt for at skjer.