Hvor mange er nok?

Hele tiden er det noen som mener at Norge ikke tar imot nok flyktninger og asylsøkere. Sist ut i rekken er Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU. Hvor mange er nok? Blir dere aldri fornøyd?

Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

FrP/Høyre-regjeringen har i forslaget til statsbudsjett for 2018 foreslått å redusere mottaket av kvoteflyktninger til 1.120. Dette er en helt naturlig nedjustering etter at Norge de siste årene har tatt imot ekstraordinært mange.

Nye tall viser at Norge har gitt opphold til 80.000 innvandrere de siste årene, enten som asylsøkere, kvoteflyktninger eller gjennom familiegjenforening. Vi har altså tatt imot flere innvandrere på kort tid enn antall innbyggere i Tromsø, Nord-Norges største by. Det er et voldsomt høyt tall. Vi har mer enn nok med å integrere de som allerede befinner seg i Norge, og det er der innsatsen nå må rettes ? ikke fylle på med enda flere som skal integreres.

Unge Høyres nestleder, Sandra Bruflot, mener at når antall asylsøkere går ned som det gjør nå, bør antall kvoteflyktninger i stedet gå opp. Sammen med KrFU og Unge Venstre tar Unge Høyre et initiativ for å kreve at regjeringen tredobler antallet kvoteflyktninger, slik at det fortsatt ligger på nivået som det har gjort de siste årene. Dette er toppen av uansvarlighet fra de såkalte «ansvarlige» ungdomspartiene.

Dette er helt uaktuelt. Norge gjør nok, og har gjort mye mer enn vi strengt tatt burde. Norge gjør mer enn de aller, aller fleste andre land. Norge tar mer ansvar i Europa enn flere EU-land. Norge tar sitt ansvar, og har alltid tatt sitt ansvar. Likevel forstår tydeligvis ikke Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU at Norge noen ganger må si nok.

De samme partiene, med sine respektive ledere og nestleder; Ida Lindtveit (KrFU), Tord Hustveit (UV) og Sandra Bruflot (UH), har i lang tid vært veldig opptatt av velferdsstatens bærekraft. Det gjelder tydeligvis kun i spørsmål som handler om velferdsordningene til det norske folk. Da er de helt uten skrupler. Ansvarligheten, og bekymringene på vegne av velferdsstaten, er helt åpenbart avglemt i spørsmål om innvandring. Det er svært alvorlig.

Jeg er bekymret for bærekraften til velferdsstaten. Derfor er jeg med i Fremskrittspartiet og jeg er tilhenger av en svært streng innvandringspolitikk. Dessverre gjør Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU alt de kan for å sette enda mer på spill med sin totalt uansvarlige innvandringspolitikk.

Disse ungdomspartiene beviser en gang for alle at det kun er Fremskrittspartiet som har en streng innvandringspolitikk. Høyre prøver hele tiden å fremstå som strenge, men er i realiteten like naive og uansvarlige som resten av partiene. Jeg trodde ærlig talt vi hadde skjønt at vi ikke ukritisk kan øke antallet innvandrere ut i det uendelige.

Fremskrittspartiet i regjering har klart å begrense tilstrømmingen til Norge. Høyre har hatt berøringsangst, og de gangene de faktisk snakker om innvandring, er det vanskelig å si hva de egentlig mener: Frølich og Co brunbeiser det viktige arbeidet til Human Rights Service, eller som nå; Bruflot som mener mange ikke er nok.

Jeg tør ikke forestille meg konsekvensene om ikke FrP hadde vært tydelige i regjering fra dag én om at en drastisk nedgang i tilstrømmingen til Norge ikke bare er fornuftig, men helt nødvendig.

Når det kommer til innvandring, er det tilsynelatende kun en ting som er nok for Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU: mer. 

Hva mener du om utspillet til disse ungdomspartiene? Bør Norge ta imot enda flere innvandrere slik Unge Høyre foreslår?

 

Norge trenger HRS og Hege Storhaug

Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug har vært huggestabben for innvandringsliberale, asylaktivister og politiske korrekte i flere år. De mottar om lag 1,8 millioner kroner i årlig støtte. Det er en liten pris å betale for et arbeid staten ikke tør eller vil gjøre selv. Jeg mener Norge trenger Human Rights Service og Hege Storhaug.

Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

Som det eneste korrektivet til et samlet skattebetalerfinansiert organisasjons-Norge, som utelukkende er positiv til den voldsomme asylinnvandringen til Norge, er det ikke rart at noen til enhver tid finner et eller annet for å hakke på arbeidsmetodene til HRS og hva de bidrar med i samfunnsdebatten.

Norge bruker flerfoldige milliarder hvert år på integrering av innvandrere. I underkant av 20 milliarder svies av på integrering og «mangfold» i statsbudsjettet. Man bruker også over 20 millioner kroner til «nasjonale ressursmiljøer på integreringsfeltet», som 16 ulike organisasjoner henter tilskudd fra i stort monn. Deriblant Antirasistisk senter (ARS) og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Det er kun én organisasjon som tilfører offentligheten et annet syn enn at alt går veldig bra med integreringen i Norge, og at det uansvarlige omfanget på asylinnvandringen til landet vårt er helt uproblematisk. Dette er altså Human Rights Service.

Human Rights Service har i flere år bidratt med en helt nødvendig kritikk av innvandrings- og integreringspolitikken. De har bidratt til å kartlegge kostnadene av ikke-vestlig innvandring til Norge, og de mange uheldige konsekvensene den naive og snillistiske integreringspolitikken har medført. Dette arbeidet burde hylles.

Tidligere var kritikerne til HRS i hovedsak ansatte i asylindustrien og blant asylaktivistene i NOAS (som konkurrerer om midler fra samme pott), men det nye er at også partiet Høyre nå tar til orde for å kutte støtten.

Høyre, som hevder å være for en streng innvandringspolitikk, holder seg for nesen hver gang HRS hever stemmen i offentligheten. Dette kommer tydelig frem i et innlegg som stortingsrepresentantene Peter Christian Frølich og Kristian Tonning Riise (også Unge Høyre-leder) skrev i Aftenposten. Den samme Frølich er også svært høy og mørk i sine uttalelser om æresrelatert vold og sosial kontroll i Dagbladet, som seg hør og bør. Man skulle likevel trodd at Frølich hadde lest talepunktene til Fremskrittspartiet før han uttalte seg.

Høyre har lenge vært feige i innvandringsdebatten. Partiet har lidd av berøringsangst, spesielt i møte med ukulturer som muslimsk innvandring har tatt med seg til Norge. Det er jo nettopp på disse områdene; sosial kontroll, æresrelatert vold og kjønnslemlestelse, at arbeidet til Human Rights Service har vært spesielt viktig.

Hadde det ikke vært for ureddheten til Human Rights Service, og kanskje spesielt Hege Storhaug, ville Frølich - og mange andre - ikke turt å være like hard i klypa. Om han i det hele tatt hadde turt å si noe som helst.

Human Rights Service og Storhaug har vært en brøyteplog og døråpner i integreringsdebatten, og som nasjon burde vi være dem evig takknemlig. De har gjort det mye lettere for alle andre som har kommet etter dem. Derfor støtter jeg dem i deres arbeid. Jeg er glad for Fremskrittspartiet kommer til å jobbe for at de fortsatt skal få statsstøtte så lenge andre organisasjoner på samme felt får støtte.

Hva mener du? Trenger vi stemmer som Human Rights Service og Hege Storhaug i innvandringsdebatten i Norge? Si din mening i kommentarfeltet!

Norske myndigheter aksepterer flerkoneri

Flerkoneri er en ukultur som absolutt ikke er velkommen i Norge. Denne skikken er i aller høyeste grad i strid med våre verdier. Derfor er det en skandale at norske myndigheter ser mellom fingrene på dette i utlandet. Skandalen blir enda større når barna fødes med norsk statsborgerskap, og dermed fri tilgang til landet vårt og norske velferdsytelser. Lider politikerne våre av kronisk berøringsangst?

Foto: Yay Images

I forrige uke kunne det norske folk lese i media at tusenvis av mennesker i utlandet kan få opphold i Norge og full tilgang til norske velferdsytelser. Dette er en direkte konsekvens av at norske utlendingsmyndigheter aksepterer flerkoneri, all den tid ekteskapene er inngått i utlandet, og disse ektefellene oppholder seg i de samme landene.

La oss være ærlig om hvilken gruppe dette handler om: muslimske menn i Norge med en eller flere koner i utlandet - i tillegg til en i Norge.

Barna som de norske, muslimske mennene får med sine opptil flere koner i utlandet, blir automatisk norske statsborgere. Det vil si at de har full tilgang til Norge, og trenger ikke oppholdstillatelse for å komme hit. Dette er til tross for at de aldri tidligere har satt sine ben på norsk jord, og har så å si ingen tilknytning til Norge - foruten deres norske far, som med viten og vilje bryter loven.

Men ikke nok med det, det blir verre: mødrene deres, altså mannens ulovlige koner, vil også kunne ha krav på familiegjenforening i Norge med bakgrunn i at deres barn er norske statsborgere. Ikke bare undergraver dette våre verdier; det undergraver også bærekraften til den norske velferdsmodellen.

Hvor lang tid går det før vi får flere tilsvarende eksempler i Norge, som vi nylig var vitne til i Sverige; at en kommune bruker 16 millioner kroner på tre leiligheter til en manns tre koner og 16 barn?

Dette er ikke bare prinsipielt galt, men er også med på å ødelegge tilliten folk flest har til systemet.

Flerkoneri er en ukultur, som er forbudt i Norge. Derfor er det et stort paradoks at norske myndigheter i realiteten aksepterer lovbruddene disse muslimske mennene begår i utlandet. Jeg mener dette er et av de verste eksemplene på norske myndigheters berøringsangst og unnfallenhet i møte med ukulturer fra andre land.

Dette er åpenbart et smutthull i loven, som noen kan finne på å utnytte. Jeg legger til grunn at det har skjer allerede. Derfor er det viktig at dette smutthullet umiddelbart tettes, og at regelverket strammes inn. Praksisen som norske myndigheter har lagt seg på, er et tydelig bevis på den grenseløse politiske korrektheten. Det er i realiteten en fallitterklæring.

All fornuft tilser at det må settes en stopper for denne ukulturen umiddelbart. Vi kan ikke fortsette å gjøre knefall for enhver skikk og tradisjon som er uforenlig med vår kultur og våre verdier.

Hva mener du? Er det slik vi vil ha det i Norge? Si din mening i kommentarfeltet!

Velkommen etter

Det er ikke lenge siden Angela Merkel åpnet Tysklands grenser for en million migranter, men det føles lenge siden. På de to årene siden høsten 2015 har Europa fått servert en dyrekjøpt lærdom. Innvandringen må stanses. Dette klare budskap ljomer nå inn i Merkels ører etter det tyske valget i helgen. Det er ikke et budskap om «Wilkommenskultur», det er snarere et «Velkommen etter».

Foto: John Macdougall (AFP / NTB scanpix)

31. august 2015: Angela Merkel erklærte «Vi kan gjøre det!» («Wir schaffen das»), med henvisning til ansamlingene av asylsøkere ved Europas yttergrenser. Tyskland skulle lede an og åpne sine grenser for disse. Mantraet ble kampropet til de etablerte tyske politikere, og så lenge Europa gjorde som Tyskland, ville alt ordne seg. Med «Wilkommenskultur» som merkevare skulle ikke Tyskland bare bruke sin styrke for å avhjelpe resten av Europa, flyktningene skulle visst nok bidra til enda sterkere vekst i den tyske økonomi.

Minnes du avisartiklene fra høsten 2015? Den liberale pressen skrøt av utdanningsnivået i Syria, og hvordan syriske flyktninger uproblematisk ville bli en del av både arbeidsmarked og samfunnet for øvrig. Den beste dommen av disse uttalelsene er hvor mange som gjentar det i dag: ingen.

For Europa har våknet. Folket lar seg ikke lenger lure, og da stemmer de naturligvis ikke lenger på politikerne som lurer dem,  Alle valgresultat og målinger peker i en retning: innvandringen er ikke bærekraftig. De hundretusenvis av asylsøkere kan ikke sømløst integreres. De bidrar ikke til økonomisk oppsving ? snarere det motsatte. De kaller ikke vestlige verdier sine egne. Altfor mange opponerer aktivt og ulovlig, og er i verste fall fare for sikkerhet og samfunn.

Det har Merkel og resten av hennes parti vært for blind til å se. Den naturlige respons for alle når de politiske partiene ikke lenger representerer velgernes syn, er å bytte parti. I Tyskland falt valget på Alternative für Deutschland (AfD). Det er ikke tvil om at det først og fremst er deres strenge holdning til innvandring som har ført partiet fra sped oppstart i 2013, til nesten 13 prosents oppslutning i helgens valg.

Som så mange andre europeiske land før, har Tyskland nå fått et rendyrket innvandringskritisk parti. Det er bra dersom det fører til at Angela Merkel og de etablerte partiene tar folks bekymringer på alvor; at innvandringen er for høy, og en gang for alle skrinlegger fantasiene om «Wilkommenskultur».

Likevel er behandlingen AfD nå får av den etablerte pressen et vant syn. Til tross for at man er vesentlig forskjellig som parti, har Fremskrittspartiet i Norge, Sverigedemokraterna i Sverige og Le Pen i Frankrike, alle blitt brunbeiset med karakteristikker som «rasisme» og «nazi-flørting» på grunn av innvandringskritikk.

Innvandringskritiske partier er stadig mer populære i hele Europa. Det er blitt et felleseuropeisk fenomen, som skremmer de etablissementet og den liberale pressen. Det skremmer de så mye at de har gitt fenomenet et skremmenavn: «populisme». Trass i sine beste forsøk, var det ingen som klarte å skremme folk fra å stemme Fremskrittspartiet. Eller Sverigedemokraterna. Eller Le Pen. Og nå også med Alternative für Deutschland.

Jeg har tidligere advart mot å lytte for mye til politiske kommentatorer. Jeg gjentar dette budet i denne omgang. Det finnes allerede de som skal forklare det tyske valget ut fra at nazismen nærmest har gjenoppstått i Tyskland. Som understreket forrige gang, er kommentatorene hele tiden ute etter å skape den største overskriften som mulig. Men det er bare vås. Resultatet handler kun om en ting: innvandring.

Fra det tyske valget drar vi også kjensel på et annet moment fra tidligere valg i Europa: Når det går slik den liberale pressen - meningsdannerne - og de etablerte vil, kalles det demokrati. Når det ikke gjør det, kaller de det populisme.

 

Forsvarsevnen ofres på likestillingens alter

Hæren har besluttet å senke kravet i «kampløypa» med ett minutt for at flere kvinner skal klare kravet for bli «godkjent hærsoldat». Det er ikke likestilling som vinner kriger, men våre soldaters utholdenhet og operative evne. Ofrer vi forsvarsevnen på likestillingens alter?

Foto: Lise Åserud (NTB scanpix)

I 2013 vedtok Stortinget å gjøre verneplikten i Norge allmenn. Som eneste NATO-land har Norge i dag verneplikt både for menn og kvinner. Men hvor langt kan man gå før forventningen, eller kanskje jeg burde si kravet, til å få flere kvinner inn i Forsvaret rett og slett går på forsvarsevnen løs?

Å være soldat er hardt, og man skal gjennom svært tøffe og vanskelige prøvelser; fysiske så vel som psykiske. Å være soldat er ikke for alle. Ifølge artikkelen som er publisert av Forsvarets forum, har Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gjennomført en studie av 1997-kullet, som var det første kullet med kjønnsnøytral verneplikt. 1 av 5 kvinner oppfyller ikke minstekravet til kondisjon, styrke eller allment evnenivå. For mennene var det tilsvarende tallet kun 1 av 50. Studien bekrefter at kvinnene sliter fysisk. Forutsigbart nok, vil jeg si. Det er allment kjent at kvinner ikke har de samme fysiske forutsetninger som menn.

Man skulle tro at Forsvarets klare og tydelige melding ville vært: har man ikke de nødvendige fysiske ferdighetene, ja da er tjenestegjøring i Hæren ikke det rette for disse.

I stedet velger Forsvaret å senke kravene for at flere kvinner skal bestå testen. Det viser at kritikerne av kjønnsnøytral verneplikt har fått rett. Drømmen om full likestilling går på forsvarsevnen løs.

Mine kilder i Forsvaret antyder at den aktuelle testen som man reduserer kravene til, kanskje i utgangspunktet hadde for høye krav - både for menn og kvinner. Da er det i utgangspunktet uproblematisk å endre på kravene, men når begrunnelsen er at flere kvinner skal bestå testen, er det rett og slett komisk. Jeg vil også gå så langt som å si at det er farlig, og skadelig for forsvarsevnen.

Ifølge artikkelen, mener Trond Sverre Mostue, testutvikler ved Hærens våpenskole, at «det prinsipielt er galt å senke lista, fordi krigens krav ikke endrer seg.» Jeg kunne ikke blitt mer enig. Derfor er det et paradoks at Forsvaret - med Mostue i spissen - likevel velger å redusere kravene. Krigens krav endrer seg ikke, derfor Forsvaret snu før det er for sent.

Jeg er stolt av alle som tjenestegjør i Forsvaret, og som i ytterste konsekvens er villig til å ofre sitt liv for å forsvare landet vårt mot enhver ytre fiende. Men likestilling vinner ikke kriger. Våre motstandere i en eventuell væpnet konflikt skjelver ikke i buksene av vår likestilte hær. Operativ evne bør være det fremste kriterium, ikke likestilling. Derfor forventer jeg at Forsvaret stiller de samme strenge kravene til både menn og kvinner.

hits