hits

Innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn

Endelig har vi fått tallene ingen ville utarbeide for Fremskrittspartiet, og konklusjonen er utvetydig: innvandrere er mer kriminelle enn nordmenn flest.

Foto: Audun Braastad (NTB scanpix)

I lang tid har alle visst at innvandrere har vært overrepresentert på kriminalitetsstatistikkene i Norge, men i lang tid har det så å si vært umulig å få Statistisk sentralbyrå (SSB) til å lage statistikk som dokumenterer dette. Nylig avgåtte SSB-direktør Christine Meyer var sentral i denne motviljen til å få fakta på bordet.

Det er et absolutt minstekrav til alle som ønsker å gjøre Norge til sitt nye hjemland, at man forholder seg til norsk lov. Mennesker som kommer hit som flyktninger, asylsøkere og som familiegjenforente til disse, får alt fra det norske samfunnet. Det finnes ingen andre land i verden som samlet sett har bedre velferdsordninger for asylsøkere og flyktninger.

Innvandrere burde være underrepresentert, ikke overrepresentert. At de er overrepresentert tyder på en total mangel på respekt for samfunnet man skal være en del av, og en enorm utakknemlighet for alt de har fått finansiert av norske skattebetalere.

Det er spesielt urovekkende at norskfødte barn av innvandrere er mer kriminelle enn førstegangsinnvandrere. Det er første gang det er bevist i Norge. Dette viser med all tydelighet at integreringen svikter fundamentalt. Å hevde noe annet, er et forsøk på å lure det norske folk.

Vi har tidligere fått vite at i land som Danmark og Sverige har barna til innvandrere vært overrepresentert, men nå er det også slått fast at dette er tilfellet i Norge. Det betyr med andre ord at til tross for at vi har en lagt mer åpen debatt om utfordringene knyttet til - spesielt - ikke-vestlig innvandring, så er ikke resultatene våre vesentlig bedre.

Blant landene som peker seg ut som verstingene i statistikken, finner vi land som Kosovo, Afghanistan, Irak, Somalia og Iran. Fellestrekket til disse landene er blant annet at islam er den dominerende religionen. Religion har historisk sett vært en av de viktigste, om ikke den viktigste, påvirkningsfaktoren for et land eller områdes kultur. Kultur har faktisk noe å si i denne sammenheng.

Innvandrere med bakgrunn fra Afrika og Asia er kraftig overrepresentert sammenlignet med andre grupper. Eksempelvis er personer vesteuropeiske og nordamerikanske land underrepresentert. Det underbygger påstanden min om at kultur har noe å si.

Det er ikke sånn at innvandrere er overrepresentert som kriminelle i Norge fordi de er innvandrere, men det er åpenbart at hvilken kulturell bakgrunn man kommer fra har noe å si.

De neste dagene kommer garantert de såkalte ekspertene og forståsegpåerne til å relativisere dette. Den sannsynlige forklaringen vil nok være at dette er vår feil, altså det norske samfunnet.

Rapporten fra SSB viser hvorfor innvandringspolitikken er viktigst: skal vi opprettholde et stabilt samfunn i Norge, med trygghet i hverdagen for folk flest og respekt for lov og orden, må innvandringen fra ikke-vestlige land begrenses til et absolutt minimum.

Hva mener du? Var det på tide at vi fikk fakta på bordet?

Terrorister bærer ikke blomster

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mener norsk politi bør bære våpen for å kunne stanse radikale islamistiske terrorister raskere. Fremdeles nekter flertallet på Stortinget å ta realitetene inn over seg. Det kan de komme til angre på.

Foto: Paul Weaver (Nettavisen)

Onsdag kom nyheten om at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mener at norsk politi bør bære våpen for å kunne stanse radikale islamistiske terrorister raskere.

Sjefen for PST, Benedicte Bjørnland, uttalte til VG at: «De senere årene har vi sett en endring i «modus operandi», operasjonsmønsteret, til jihadistiske terrorister som har forøvet terror på europeisk jord.»

Uttalelsen fra PST og Bjørnland fremstår som rimelig åpenbare for enhver som har fulgt med i nyhetsbildet de siste to-tre årene. Vi har sett makabre terrorhandlinger rettet mot myke mål, og med bruk av svært enkle virkemidler, slik som lastebiler, kniver og skytevåpen.

Til tross for dette, blånekter flertallet på Stortinget å se realitetene i hvitøyet. Naiviteten som utvises av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, SV, MDG og Rødt er med på å sette norske borgeres liv direkte i fare. Klarer disse partiene å leve med det ansvaret det innebærer?

Jeg skulle gjerne ønske at vi slapp å foreta slike grep som å bevæpne politiet vårt. Norge har i svært lang tid vært en trygg oase, der bevæpnet politi i gatene og islamistiske terrorangrep har kun vært noe vi har sett på TV.

Jeg anerkjenner fullt og helt det ubehaget mange kjenner på når man ser politi med våpen synlig og tilgjengelig ? jeg kjenner på det samme selv. Likevel kan ikke dette være avgjørende i debatten, men behovet for raskt å kunne stoppe en pågående terroraksjon. Vi har selv erfart på smerteligst mulig måte hvordan manglende beredskap har ført til økte tap av menneskeliv.

Det kan ikke være slik at politiet for eksempel må løpe til en bil for å låse ut et våpen, kle på seg våpenet, for så å løpe tilbake til den handlingen som er i ferd med å utøves. Antallet sterkt skadde og drepte kan øke dramatisk på den lille tiden. Det kan ikke det norske folk godta!

Det er på tide å erkjenne at verden rundt oss har forandret seg drastisk, selv bare de siste få årene. Det krever også at norske politikere realitetsorienterer seg og legger bort naiviteten.

Denne bevæpningsfornektelsen vi ser utspille seg, er direkte farlig for landets innbyggere. Fremskrittspartiet har fremmet forslag i Stortinget om generell bevæpning tidligere, og vi er beredt på å gjøre det igjen. Justisminister Per-Willy Amundsen er også tindrende klar i denne saken.

Nå er det på tide at stortingsflertallet våkner opp fra sin tornerosesøvn, får ut fingeren og gir politiet de verktøyene de ber om for å beskytte det norske folk og seg selv før det mest utenkelige skjer i Norge.

Hva mener du? Mener du at vi trenger generell bevæpning av politiet i Norge, og at Stortinget må våkne opp? Si din mening i kommentarfeltet!

De som frykter sannheten

Forskningsleder Erling Holmøy i SSB blir degradert for å fortelle sannheten. Dette gjør at SSB ødelegger tilliten til sitt eget arbeid. Innvandringsliberalernes kamp mot sannheten vil åpenbart ingen ende ta.

Foto: NTB scanpix

Statistisk sentralbyrå (SSB) har i lang tid vært den fremste leverandøren av objektiv fakta, men med sine siste krumspring forsvinner nesten tilliten som dugg for solen.

Det har gått altfor langt når det norske folk og stortingspolitikere ikke lenger har tillit til SSBs arbeid. Det fremstår som om at forskere som finner «feil» fakta, og som avdekker ubehagelige sannheter, blir degradert.

Det heter seg at Holmøys degradering skyldes manglende publisering i «internasjonalt anerkjente tidsskrifter». Selvsagt er ikke norske forhold det mest interessante i internasjonale tidsskrifter, men hva er nå egentlig byråets oppgave; internasjonal prestisje, eller nasjonal leverandør av fakta? Som akademia ellers, har Statistisk Sentralbyrå nå begynt å se seg blind på internasjonal anerkjennelse. Forskere sikler etter de største internasjonale tidsskriftene, som kun leses (unntaksvis) av andre akademikere, fremfor å formidle kunnskapen nasjonalt.

Arbeidet til Erling Holmøy har vært helt avgjørende for å få debatten om konsekvensene av masseinnvandringen til Norge til å være basert på fakta fremfor følelser og synsing.

Hans arbeid har vist de reelle kostnadene ved ikke-vestlig innvandring. Dette gjorde han selvskrevet i Brochmann II-utvalget som blant annet pekte på at den norske velferdsmodellen er sårbar overfor høy innvandring av mennesker det dårlige utsikter for høy arbeidsdeltagelse.

Frem til 2013 levde politikere på venstresiden i en fantasi om at innvandring generelt, og ikke-vestlig innvandring spesielt, faktisk var lønnsomt(!) for Norge. Fremskrittspartiet hevdet hele tiden at dette var den største livsløgnen sosialistene fortalte seg selv, men venstresidens vrangforestillinger førte til ukontrollert innvandring. I mellomtiden ble integreringsproblemene stadig større, og for første gang i historien fikk vi åpenbar segregering i landets hovedstad.

Holmøys arbeid stakk hull på boblen til innvandringsliberalerne og asylaktivistene. Påstanden om at ikke-vestlig innvandring var lønnsomt ble ettertrykkelig motbevist, og er i dag et ubestridelig faktum.

Beregningene som ble gjort den gang, viste at hver ikke-vestlig innvandrer hadde en gjennomsnittlig kostnad på 4,1 millioner kroner i fremtidige forpliktelser for samfunnet. I dag er dette beløpet på om lag 4,5 millioner i 2016-kroner. Og i dette regnestykket er ikke de umiddelbare integreringskostnadene medregnet. Innvandringsregnskapet slo ned som en bombe. Det blir svimlende summer når vi vet antallet ikke-vestlige innvandrere har økt dramatisk.

Siden den gang har Holmøy fortsatt arbeidet sitt, og bidratt i ekspertutvalg. Disse viktige bidragene er tydeligvis ikke godt nok for SSBs nye direktør, Christine Meyer. Hun er gift med tidligere Høyre-statsråd, Victor Norman, som i 2015 tok til orde for at Norge burde ta imot 100.000 syrere. Holmøy anslo den gang at prislappen på Normans galskap ville være på om lag 750 milliarder. SSB har åpenbart fått en tydelig innvandringsliberal slagside.

Degraderingen av Holmøy får de fleste til å stille spørsmål om vi i det hele tatt kan stole på SSB. Folk flest begynner å tvile på om de evner å levere objektiv fakta om alle forhold i Norge.

Direktør Meyer blir nå drevet fra skanse til skanse. VG avslørte nylig at Meyer har trenert utgivelsen av en ny kritisk gjennomgang av kostnadene ved innvandring. Det er ikke akkurat tillitsvekkende.

Det haster for SSB å rette opp i denne åpenbare feilen. De er i ferd med å skusle bort posisjonen sin som den ubestridte ledende kilden til fakta i Norge. Skaden er i ferd med å bli uopprettelig.

Direktøren må stoppe innvandringsliberalernes kamp mot sannheten!

Har det norske folk krav på å vite de kostnadene ved innvandring? Har du satt pris på Holmøys bidrag til norsk samfunnsdebatt? Si din mening i kommentarfeltet!

Et Europa vi kan tro på

Folk flest begynner å miste hjemfølelsen. Man mister tradisjonene sine. Verdiene våre er under stadig nye angrep. Vi mister tryggheten vår. Den politiske eliten gjør ikke noe med disse stadig voksende bekymringene til vanlige folk.

Jeg ble invitert til å holde et innlegg om demokratiets fremtid i en globalisert verden hos Europabevegelsen. Eller, skal jeg si den såkalte Europabevegelsen? Europabevegelsen har som overordnet mål å få Norge inn i EU, og er blind for enhver kritikk. Deres Europa er et falskt Europa.

 Jeg drømmer om et samarbeidende Europa, men til forskjell fra Europabevegelsen, drømmer jeg om et Europa av selvstendige stater. Derfor sier jeg ja til handel og nei til EU. Under bildet kan du finne innlegget jeg holdt. Du kan være uenig med meg i flere saker, men det er ikke til å komme unna at de aller fleste kjenner seg igjen i en eller flere av punktene jeg listet opp, men hos Europabevegelsen var det lite applaus å spore etter innlegget. Det jeg hadde gjort, er i deres øyne en dødssynd: jeg hadde sagt at keiseren var naken.

Et Europa vi kan tro på

Europa tilhører oss, og vi tilhører Europa. Disse landene er våre hjem; vi har ingen andre. Årsakene til at vi holder Europa kjært, overskrider vår evne til å forklare eller rettferdiggjøre vår lojalitet til vårt hjem.

Det handler om felles historier. Det handler om vanlige ting; stunder av glede og smerte. Det handler om opplevelser av forsoning, som inspirerer oss, og løftet om en felles fremtid.

Landskapet rundt oss og hendelser blir belastet med spesiell betydning - for oss, men ikke for andre. Hjemme er et sted hvor ting er kjent, og hvor vi blir anerkjent. Dette er det virkelige Europa.

Noen mener at det demokratiet i Europa har gått i en mer negativ retning og er mer skjørt i dag enn det har vært tidligere. Jeg er enig i det, men utviklingen de siste to årene har gitt meg grunn til å håpe, og grunn til å tro at demokratiet i Europa går en lys fremtid i møte.

For i lang tid har Europa vært truet av en falsk forståelse av seg selv og hva Europa er. Europa er ikke EU. Europa er ikke kommisjonen, parlamentet og domstolene. Europa er et fellesskap av selvstendige nasjonalstater, som lever side om side i vennskap og som allierte. Vi handler med hverandre, vi samarbeider med hverandre og vi beskytter hverandre.

I land etter land gjør nå vanlige folk opprør mot de politiske elitene og deres mangel på forståelse for deres hverdag.

Folk flest over hele kontinentet er lei av å stemme på et parti som lover å utgjøre en forskjell, men i stedet for å forandre, så ender man opp med mer av det samme. Folk flest - fra ytterste venstre til ytterste høyre - er lei av å stemme for en streng innvandringspolitikk, men så får man mer innvandring, og vice versa.

Folk har våknet opp og sier til de politiske elitene: Vi vil ha landet vårt tilbake, vi vil ha tilbake råderetten over ressursene, vi vil ha tilbake grensene våre og vi vil være en uavhengig nasjonalstat.

Jeg er motstander av EU og overnasjonal styring av nasjonalstaten.

EU har forlatt sitt viktigste prosjekt: å være et frihandelsfellesskap. I dag minner EU mye mer om en politisk union enn noe annet. Det vil ikke folk flest ha i Europa, og det vil vi heller ikke ha i Norge. Vi vil styre oss selv, men handle med våre venner og allierte i Europa.

Skal demokratiet ha en lys fremtid, vil det kreve at den politiske eliten tar innover seg at folk er lei av å bli fortalt hva de skal gjøre, og alt de må ofre, for å få en bedre økonomisk fremtid - uten at denne fremtiden noen sinne blir levert.

Folk flest har heller ikke fått den tryggheten de fortjener. De aller fleste land i Europa har opplevd blodige terrorangrep de siste årene, hvor flere hundretalls er drept og skadet.

Alle disse tingene gjør at folk flest begynner å miste hjemfølelsen. Vi mister tradisjonene våre. Verdiene våre er under stadig nye angrep. Vi mister tryggheten vår. Og vi har en politisk elite som ikke gjør noe med disse stadig voksende bekymringene.

Derfor avviser jeg påstanden om at det ikke er noe ansvarlig alternativ til dagens EU.

Derfor forsvarer jeg det ekte Europa - et kontinent som består av selvstendige nasjonalstater. Nasjonalstaten er det fremste kjennemerket til Europa.

Som europeere deler vi en felles arv, og denne arven ber oss om å leve sammen i fred som et Europa av nasjoner, ikke som De forente europeiske stater.

La oss fornye nasjonal suverenitet og ta et felles politisk ansvar for Europas fremtid.

Det er et Europa vi kan tro på.

Hva mener du? Er Europa bedre med eller uten EU? Si din mening i kommentarfeltet!

Hvor mange er nok?

Hele tiden er det noen som mener at Norge ikke tar imot nok flyktninger og asylsøkere. Sist ut i rekken er Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU. Hvor mange er nok? Blir dere aldri fornøyd?

Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

FrP/Høyre-regjeringen har i forslaget til statsbudsjett for 2018 foreslått å redusere mottaket av kvoteflyktninger til 1.120. Dette er en helt naturlig nedjustering etter at Norge de siste årene har tatt imot ekstraordinært mange.

Nye tall viser at Norge har gitt opphold til 80.000 innvandrere de siste årene, enten som asylsøkere, kvoteflyktninger eller gjennom familiegjenforening. Vi har altså tatt imot flere innvandrere på kort tid enn antall innbyggere i Tromsø, Nord-Norges største by. Det er et voldsomt høyt tall. Vi har mer enn nok med å integrere de som allerede befinner seg i Norge, og det er der innsatsen nå må rettes ? ikke fylle på med enda flere som skal integreres.

Unge Høyres nestleder, Sandra Bruflot, mener at når antall asylsøkere går ned som det gjør nå, bør antall kvoteflyktninger i stedet gå opp. Sammen med KrFU og Unge Venstre tar Unge Høyre et initiativ for å kreve at regjeringen tredobler antallet kvoteflyktninger, slik at det fortsatt ligger på nivået som det har gjort de siste årene. Dette er toppen av uansvarlighet fra de såkalte «ansvarlige» ungdomspartiene.

Dette er helt uaktuelt. Norge gjør nok, og har gjort mye mer enn vi strengt tatt burde. Norge gjør mer enn de aller, aller fleste andre land. Norge tar mer ansvar i Europa enn flere EU-land. Norge tar sitt ansvar, og har alltid tatt sitt ansvar. Likevel forstår tydeligvis ikke Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU at Norge noen ganger må si nok.

De samme partiene, med sine respektive ledere og nestleder; Ida Lindtveit (KrFU), Tord Hustveit (UV) og Sandra Bruflot (UH), har i lang tid vært veldig opptatt av velferdsstatens bærekraft. Det gjelder tydeligvis kun i spørsmål som handler om velferdsordningene til det norske folk. Da er de helt uten skrupler. Ansvarligheten, og bekymringene på vegne av velferdsstaten, er helt åpenbart avglemt i spørsmål om innvandring. Det er svært alvorlig.

Jeg er bekymret for bærekraften til velferdsstaten. Derfor er jeg med i Fremskrittspartiet og jeg er tilhenger av en svært streng innvandringspolitikk. Dessverre gjør Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU alt de kan for å sette enda mer på spill med sin totalt uansvarlige innvandringspolitikk.

Disse ungdomspartiene beviser en gang for alle at det kun er Fremskrittspartiet som har en streng innvandringspolitikk. Høyre prøver hele tiden å fremstå som strenge, men er i realiteten like naive og uansvarlige som resten av partiene. Jeg trodde ærlig talt vi hadde skjønt at vi ikke ukritisk kan øke antallet innvandrere ut i det uendelige.

Fremskrittspartiet i regjering har klart å begrense tilstrømmingen til Norge. Høyre har hatt berøringsangst, og de gangene de faktisk snakker om innvandring, er det vanskelig å si hva de egentlig mener: Frølich og Co brunbeiser det viktige arbeidet til Human Rights Service, eller som nå; Bruflot som mener mange ikke er nok.

Jeg tør ikke forestille meg konsekvensene om ikke FrP hadde vært tydelige i regjering fra dag én om at en drastisk nedgang i tilstrømmingen til Norge ikke bare er fornuftig, men helt nødvendig.

Når det kommer til innvandring, er det tilsynelatende kun en ting som er nok for Unge Høyre, Unge Venstre og KrFU: mer. 

Hva mener du om utspillet til disse ungdomspartiene? Bør Norge ta imot enda flere innvandrere slik Unge Høyre foreslår?